- Project Runeberg -  Olav Audunssøn i Hestviken / I /
104

(1925) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Olav Audunssøn gifter sig - VI

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

104
jeg var ved skolen. Fæstemaalet kan ikke brytes,
hvis det er sluttet for to børn av deres fædre, uten
børnene selv lyser for sin sogneprest, naar de er
kommet til skjels aar og alder — ved fjorten vintrer,
tror jeg — at de vil ha handelen gjort om. Men da
maa de begge gaa til ed paa, at hun er skjær og
ren mø for ham.»
Begge de unge mænd var blit ildrøde i ansigterne;
de sat og saa hver sin vei.
«—«— Men hvis de ikke kunde sverge en slik ed?»
spurte Olav tilslut, meget lavmælt.
Arnvid saa ned paa sine hænder:
«Da er det consensus tnatrimonialis, kaldes det paa
latin — at de har alt i gjerningen samtykket til sine
forældres raad, og om nogen av dem siden egter en
anden, tvungen eller godvillig, da er det hordom.»
Olav nikket.
«Undres om du kunde hjælpe mig,» sa han litt
efter «-— til at faa vite, hvor Steinfinn har gjort av
denne ringen.»
Arnvid mumlet noget. Straks efter reiste de sig,
gik nedover.
«Det biir tidlig høst iaar,» sa Olav engang. Der
var alt gule blader indimellem de grønne paa bjerken,
og kornaksene hvitnet nedimellem åkerens høie vekster,
tistill og svineblom. I den blaa luft drev der fuldt av
hvite fnugg og lyste i solen — frøet føk av silje og
avblomstret gjeitskor.
Kveldsolen faldt ret i Olavs ansigt — han myste
imot, og øinene skinnet isblaa og kvasse under de
hvite øienhaar. Det tætte lyse dun paa hans over
læbe synte gyldent mot guttens melkehvite hud. Det
suget Arnvid under bringen som noget vondt, at
vennen var saa vakker — han saa sig selv, mørk,
troldstyg, høi«kuldret og korthalset, mot den andens
skjønne og sterke ungdom. Det var vel rimelig at
Ingunn holdt av sin ven som hun gjorde —.
Hvor meget ret og uret de to hadde, det fik

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:23:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/auduns/1/0110.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free