Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Olav Audunssøn gifter sig - X
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
158
Der var kommet liv nu i Kolbeinsmændene — de
hadde tumlet ut av bænken alle tre og de stavet ut
i luften med sine vaaben, men svært drukne var de
og syntes hellerikke at ha rigtig hjertelag til at gaa
paa, men de hujet bra. Hallvard sat paa bænken og
holdt om sit saarede ben, rugget stønnende over det.
Haftor hadde draget sverdet og søkte md paa de
to — det var et temmelig kort litet vaaben, og de
andre hadde øks og huggespyd, saa fra først av søkte
de bare at holde sig Haftor fra livet. Men snart
merket de at de hadde nok med dette næsten — hin
var nu blit helt ædru og han brukte sit sverd ypper
lig — indbitt besluttet paa at hevne sin bror søkte
han sit maal, snar, myk og sikker i hvert ledd og
lem, med vidvaakne sanser —.
Olav verget sig, uvant som han var med at bruke
vaaben for alvor — men der var en underlig vellystig
spænding med denne lek, og dumpt og uklart kjendte
han en heftig utaalmodighet ved Arnvids huggespyd
som altid kom imellem og skulde verge ham —.
Paa en maate sanset han nok, at døren var kom
met op ut til natten ute — likevel blev han over
vældende overrasket, da prioren og flere av munkene
stormet md. — Det hele hadde ikke staat paa lange
stunden, men Olav var tilmbte som han var blit
vækket av en lang drøm, da kampen endte, uten han
selv klart visste, hvordan —.
Der var noksaa skumt i parlatoriet nu, for aare
ilden brændte lavt. Olav saa omkring sig paa flokken
av svarte og hvite munker — han strøk sig over
ansigtet engang, lot haanden synke og stod og støttet
sig paa øksen. Nu var han bare fuld av forundring
over at dette var hændt — .
Nogen tændte et lys nedi aareilden og bar det
bort til bænken, hvor broder Vegard og en til av
brødrene syslet om Einar. Der var liv i ham endda,
og det laat i ham som en drukken mand vil til at
brække sig — Olav hørte dem si at han blødde nok
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>