- Project Runeberg -  Olav Audunssøn i Hestviken / II /
169

(1925) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Olav Audunssøns lykke - XI

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

169
Ingunn dukket sig, som hun ventet et slag. Olav
tok paa igjen — han strævet for at være rolig:
«Men du skal ikke gjøre slik, Ingunn, at du lurer
ham undav mig, som om du var ræd jeg skulde —.
Aldrig har jeg tugtet Eirik urimelig haardt —»
«Jeg mindes ikke at far min la haand paa dig
nogen gang, Olav.»
«Nei, Steinfinn gad ikke umake sig saa meget for
min skyld, saa han refset mig. Men aldrig har jeg
gaat fra mine egne ord, — ikke mit ord til dig, In
gunn, ihvorsom er. Og nu har jeg lyst det for alle
at Eirik er vor søn, — din og min.»
Han saa at hun var segnefærdig. Men det tyktes
ham, denne gang kunde han ikke vige -— mæle ef
terpaa som for at jevne ut sporene av det han hadde
sagt. Han blev ved:
«Du gjør os alle det værste, naar du lurer dig til
skogs med morskjærligheten din og ikke tør ta Eirik
i fanget, saa jeg ser det. Farer i skygge og skjul
med gutten, som du skulde snige dig til møtes med
en boler.»
Han tok hendes hand, klemte den fast og be
holdt den:
«Husk det, kjære min — dermed tjener du selv
Eirik værst.»
Matheusmesseaften tidlig paa dagen kom Eirik
styrtende ind til forældrene, som var i setstuen. Han
skrek alt han orket. Kaare og Rannveig, de to bør
nene efter Bjørn, som endnu var hos Torhild, fulgte efter,
og Olav og Ingunn fik rede paa hvad som var hændt.
Røisekatten som bodde indi taktorven paa saue
fjøset hadde et nyt kuld unger, og Eirik hadde villet
grave ut redet — skjønt Olav hadde sagt de skulde
være fredet i sommer. Eirik var blit bitt i haanden.
Olav grep gutten, løftet ham op og bar ham bort
i morens fang. Hastig tok han barnets haand, saa
paa den ¦— bitet var kommet i lillefingeren.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:23:47 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/auduns/2/0175.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free