- Project Runeberg -  Olav Audunssøn i Hestviken / II /
230

(1925) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Olav Audunssøns lykke - XIV

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

230
Men nu tagnet ogsaa de og saa ut som de blev ilde
ved, bare nogen nævnte Olav i Hestviken.
Olav visste det meste som blev sagt om ham og
Torhild. Da han hadde gjort sit skriftemaal, spurte
sira Hallbjørn, om det var alt? Saa fik han vite, hvad
for rygter der gik om ham — at dette mellem ham og
Torhild hadde varet i aarevis, og at somme folk ymtet
om, han var vel kanske far ogsaa til det barnet som
Liv Torbjørnsdatter hadde faat forgangen aar ute i
Hestviken —.
En av de første søndagene, da han ikke turde ride
til kirke med andre folk, var det lindveir. Olav gik
og drev ute i tunet. Der stod en stor vaskestamp —
det hadde tinet saa meget, at der stod vand i den oppåa
isen. Olav kom til at bøie sig indover, saa han saa
sit eget speilbillede nedi. Det ansigt som saa op paa
ham fra karrets mørke dyp, utvisket og litt utydelig,
lignet en spitalsk mands aasyn — blekheten synte som
rimfrostflekker paa den veirbitte hud, og øinene var
blodrøde i hvitøiet —. Olav blev fælen ved at se sig
selv —.
Han hadde næsten ventet at det skulde bli som
en lettelse paa en maate, naar han nu ikke maatte
træde md i kirken dette aaret. Tilslut hadde han
syntes han holdt ikke ut længer at komme til messen
med sin uskriftede synd. Men det var værre likevel
at bli stængt ute. Han hadde trodd at den tunge
bod for egteskapsbruddet skulde være litt som en læke
dom ogsaa for det gamle såar. Men han maatte
bare tænke paa, at denne sisste synden var bare en
fuldbyrdelse av den gamle synd —.
Men det var det sisste han hadde vaaget at stole
paa sig selv i — at intet paa jorden skulde kunne
bryte hans troskap mot Ingunn —.
Hans svik var ikke blit nævnt med ett ord mellem
dem. Men han visste at hun visste det.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:23:47 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/auduns/2/0236.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free