- Project Runeberg -  Olav Audunssøn i Hestviken / II /
259

(1925) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Olav Audunssøns lykke - XV

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

259
hadde mindet ham — han hadde maattet bie paa
maaneopgangen da og, tat ut omtrent paa denne tid
av natten, husket han nu.
Han sa til sin veiviser, at herfra var han vel kjendt
med veiene sydover, og han takket Lavrans for hjæl
pen, lovet at sende hesten nordover med det første.
«Jaja — Gud hjælpe dig, Olav bonde — at det
maa staa til bedre hjemme hos dig end du venter —.
Far vel!»
Olav blev holdende stille, til lyden av den andens
ridt var dødd bort i natten. Saa snudde han ind paa
den veien som bar syd og vest utover. Det var tem
melig flatt her, og veien haardslitt og god lange styk
ker ; han kunde ride raskt. Det var ikke langt mellem
gaardene nu — .
Maanen steg høiere, slukket ut de mindre stjerner,
og det grønhvite skin tok til at flomme opunder
hvælven, utover de hvite jorder og den rimgraa skog ;
skyggerne krøp sammen og blev smaa —.
Engang gjaldet et hanegal gjennem maanelysets
flom — det fik svar fra gaarder længer borte, og
Olav blev vår, hvor lydløst stille det var inat. Ikke
en hund som gjødde oppe fra nogen av gaarderne,
ikke dyrelaat, ikke lyd uten hans eget ridt, her han
red mo alene —.
Og igjen blev det for ham som han var borttat
til en anden verden. Alt liv og al varme var sunket
ned, laa i frostens og søvnens baand som svalerne paa
sjøbotnen vinterstide. Ensom for han frem gjennem et
dødsrike som kulden og maanen hvælvet en uhyre,
gjenlydende skaal over, men fra bunden tonet Røsten
indi ham, uavladelig:
O vos omnes, qui transitis per viam, atténdite,
et vidéte, si est dolor sicut dolor meus!
Bøie sig, bøie sig, gi sig hen og lægge sit liv i
disse gjennemstungne hænder som en overvunden
mand gir sit sverd fra sig i den seirende ridders
hænder. I dette sisste aaret, efter han var blit en

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:23:47 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/auduns/2/0265.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free