- Project Runeberg -  Olav Audunssøn og hans børn / II /
49

(1927) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - III. Vinteren - IV

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

49

Selve hendes fagerhet rørte ham paa en anden
maate nu — nu saa han bare sødme og mildhet i
hendes rundladne, hvite og røde ansigt, værdighet i
hendes langsomme later og skikkelsens fyldighet.

Lensmanden kom ikke næste dag, og dagen efter
ved middagleite var han endda ikke kommet. Eirik
gik ned ved nonsbil for at faa sig en matbete. Han
kom ut, med brødet i haanden, hørte at Inga ropte
mot hende — Bothild sat ute under den nordre
stuevæggen, mot sjøsiden. Han gik dit — hun sat i
solvæggen og sydde paa den skjorten han hadde git
hende hin kveld.

Hun saa op et blik, da han kom — men der var
ikke noget av det angstfulde og klæbende i hendes
øiekast nu. Bothild bøiet sig over sømmen sin igjen;
hun saa tungsindig ut, men rolig og yndig.

Eirik blev staaende, lænet indtil novet. Da han
hadde spist op brødet, og hun hverken hadde talt
eller set op endda, maatte han til selv:

«Er du harm paa mig endda, Bothild?»

«Harm —,» sa hun sagte, sydde tiende en stund.
«Jeg vet mest ikke selv, hvad jeg er, Eirik — for
jeg skjønner ikke. — Nei jeg skjønner ikke, hvi du
skulde være slik mot mig!»

Eirik stod raadvild. For da han skulde til at
svare, han hadde trodd hun vilde lokke ham til sig,
saa skjønte han selv, det maatte han ikke si — da
blev det hele meget værre.

«Det kan jeg nu love dig,» sa han lavmælt og
sukket litt «jeg skal ikke oftere krænke dig.»

Bothild lot sømmen synke i fanget, vendte
langsomt sit ansigt opad mod ham. Og nu rørte det
Eirik paa en helt ny maate: det runde hvite ansigt
med to klare roser i kinderne, de mørke, grundende
øinene, den fine munden som saa liten ut, naar hun
var bedrøvet. Nu fik han bare lyst til at klappe
hendes kind, stryke snilt og godt nedover strupens

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:24:08 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/audunsbn/2/0053.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free