- Project Runeberg -  Olav Audunssøn og hans børn / II /
121

(1927) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - III. Vinteren - XI

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

121

«Kunde du ikke tænkt paa dette før, frænde,» sa
Olav leende, «inden Torgunn og jeg blev gamle folk!»

Olav maatte bli paa Hestbæk til tredje dagen; ved
soleglads leite kom han ridende ut i Hestviken. Luften
var fuld av skyer som lyste og brandt og speilet rødt
og gyldent i fjordens vand — den faldende sol skjøt
sine straaler ut lavt paa skraa, og de lange skygger
faldt urolige utover voldene, saa Olav kunde ikke
kjende tydelig, hvem det var som kom nedover imot
ham mellem akrerne, men der var noget baade kjendt
og fremmed ved den høie og herdebrede skikkelse,
og dragten hadde noget hovmandslig i snittet som
ikke hørte til her i viken. Ved siden av den
kommende gik en kjæmpestor kulsvart gjetebukk med
digre horn.

Saa saa Olav at det var Eirik — Eirik som kom
imot ham i en tviskiftet trøie, halvten rød og halvten
gul, saa kort og trang saa den syntes Olav
usømmelig, han hadde lærbelte om livet med lang dolk, kniv
og taske i. Det mørke krøllede haar var ikke vokset
ordentlig til, anderledes end at tonsuren lyste
igjennem endda. Det første indtryk av noget djævelsk
ved synet blev ikke Olav helt kvit, selv da han hadde
kjendt igjen bukken, det var gamlebukken, deres egen.

Olav holdt an sin hest. Eirik kom springende de
sisste skridtene, han la sin haand paa farens sadelbue,
spurte opover mot den gamle:

«Far — er hun død?»

«Cecilia? Nei, hun maar vel.» I taushet blev de
to ved at se paa hinanden, Eirik mere og mere rød
og forpint. Men det nyttet ikke, han maatte ta til
orde selv:

«Jeg er kommet hjem, far,» sa han bønlig. «Som
du ser.»

«Jeg ser det.» Olav rykket i tømmen, saa Eirik
maatte gaa tilside, men han blev ved at gaa ved siden
av farens hest opover til husene.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:24:08 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/audunsbn/2/0125.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free