- Project Runeberg -  Olav Audunssøn og hans børn / II /
206

(1927) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - III. Vinteren - XV

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

20 6

Den veien som han hadde tat, da han var her
sisst, op i aasen, var brøitet — der var slædespor og
høidryss opover. Et stykke fulgte den det gjerdet
som skilte tunet fra skogen. Han vasset ind til
ski-garen, stod og saa ind mellem husene. Det kom for
ham at det var et vondt varsel: han hadde aldrig været
inde der.

Han blev staaende, visste ikke om han skulde gaa
ned og be om at faa Gunhild i tale. Saa gik det i
en husdør — en kvinde og en mand og en hund
kom ut.

Med halv stemme gav Eirik sig til at lokke —
tonen fra ihøst. Hun for sammen, hunden satte i at
gnellre og opover som en pil mot der han stod, manden
efter:

«Er det dig, Kaare —?» ropte Eirik.

Kaare Bersessøn kom bort til ham:

«Er du her —?»

«Ja. Vil du be søster din om jeg faar tale med
hende. Jeg venter her oppe i veien.»

Det var alt meget mørkere nu — solnedgangen
falmet til gult og grønklart, og mange flere stjerner.
Hun kom opover, svøpt i en sid hættekappe; broren
og hunden fulgte.

«Du faar la Gunhild og mig tale alene sammen
en stund, Kaare,» bad Eirik. Søsteren sa noget til
den unge, og gutten snudde nedover igjen, fulgt av
hunden sin.

Saa gik han bort og tok hende i sine armer. Da
brast hun i graat: «Jeg skjønner ikke, Eirik, hvad
er det?»

Han stod og holdt hende ind til sig og blev
ulykkelig — han var saa litet vant til graatende kvinder.
Men om en stund slåp han piken og tok til at
berette, ganske rolig, hvordan det hang ihop, dette som
hun alt hadde hørt om av brødrene sine.

Gunhild hadde stagget sig: «Nei det skjønte jeg,
at det kunde ikke være sandt som de sa, brødrene

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:24:08 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/audunsbn/2/0210.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free