- Project Runeberg -  Olav Audunssøn og hans børn / II /
208

(1927) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - III. Vinteren - XV

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

208

sa Gunhild heftig. «Før skal jeg rømme hjemmefra
— før tyr jeg til Eldrid min søster —»

Det for gjennem Eirik — nei ikke det likevel.
Gunhild hans, ren og stolt, hos den gamle —. I syv
kirkesogn var der ikke en kvinde som hadde styggere
rygte end Eldrid Bersesdatter. Det maatte aldrig
ske —. Men han sa bare:

«Nu gaar det vel ikke saa ilde — jeg tænkte bare,
o m det skal dra ut saa længe, saa noget andet gifte
kommer paa tale. Gud signe dig, Gunhild — det
skal nu vel ikke bli slik at din trofasthet prøves saa
haardt.»

«Jeg fryser,» sa hun litt efter; hun stod og traakket
saa smaatt og huttret.

«Kom — skal jeg lægge kappen om dig —» han
drog hende med sig, satte sig paa nogen
tømmerstokker som laa ved veikanten og fik hende op i
fanget sit. «Fryser du endda?» hvisket han litt efter.

«Føtterne mine er som is —»

Han tok under hendes knæ, løftet hende, saa hun
laa helt sammenbøiet oppe i hans fang, svøpte sin
kappe om hendes føtter. Hele tyngden av hendes
unge sunde legeme kjendte han mot sit eget, hun fyldte
saa godt i hans armer, og med sit ansigt søkte han
hendes bløte, vinterkolde kind indi kaapehættens
skind-brem. Og han kjendte sin egen ungdom og livskraft,
og at de to var varme av varmt blod i vinternattens
friske kulde.

Litt skræmt av hans haarde tak og de hete kys
stred hun imot, vilde ned nu: «Eirik — jeg tør ikke
bli ute længer —»

Saa maatte han da slippe hende ned tilslut — litt
skjælv og forpustet av den sisste ubændige
omfavnelse. Han fulgte hende saa langt som op i tungaten:

«Nu blir det kanske længe til vi møtes igjen —?»

Gunhild rakte ham haanden:

«Vær ikke ræd, Eirik — mig skal de ikke faa
kuet!»

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:24:08 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/audunsbn/2/0212.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free