- Project Runeberg -  Værker i Mindeudgave / Tredie Bind /
557

(1920-1921) Author: Herman Bang
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Stuk - Anden Del - V

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

557 STUK
— Og det blev ikke bedre, da vi kom derhen, sagde
han og saå op paa Portrættet.
Han talte om Livet ved Dybbøl. Det var jo kun den
langsomme „Skiveskydning" om Liv og Lemmer, sagde
han. Han fortalte om Skanserne, hvor de rodede og le-
vede, skidne som Dyr og saa lystige — hver Gang Lod-
det igen var slaaet dem forbi, og de havde et Døgn,
hele fire og tyve Timer, hvor de vidste, d e skulde ikke
„rykke ud" ....
Herluf sad og stirrede paa Faderens Portræt og hørte
næsten kun halvt. Det var, som om alle Erindringer fra
hans første Hjem vaagnede paa én Gang, og han saå
Gaarden og Haven og sin Moders Ansigt og sin Fader
den Nat, de sejlede bort paa det store Skib op om Søn-
derborg.
Sundt blev ved at fortælle; i en underlig dæmpet
halvhøjtidelig Tone talte han, næsten som den, hvori
overtroiske Folk fortæller Spøgelsehistorier — greben
af Erindring efter Erindring.
Han havde haft en Ven, der maatte rykke ud.
— Bentsen hed han — lige kommen som Sekond-
løjtnant fra Skolen . . . Han var nitten Aar og skulde
„rykke ud" . . .
— Han kom ind til mig, da han havde faaet det at
vide, ligbleg, forstyrret, rystende som et Dyr : Jeg kan
ikke dø, raabte han, jeg er kun nitten Aar nitten
Aar, jeg kan ikke dø, raabte han.
— Og han kastede sig ned paa den opblødte Jord og
rev i Snavset med sine fortvivlede Fingre, mens han
hulkede og græd og bad ... og atter rejste sig op og laa
paa sine Knæ og skreg
:
— Lille Gud nej lille Gud; som et
Barn raabte han : Du lille Gud . . .
— Og der var ikke noget at sige eller trøste, sagde
Sundt, han skulde jo rykke ud.
— Men det var vel nok det elendigste Syn i mit Liv,
sagde han, at se ham ligge dér uden Sanser, paa Jor-

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 14:23:54 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bang/3/0565.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free