Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
- 42 -
Herman hvinte på orgelet og lot bassen rum*
stere som den vilde. Dissonanser vred sig i
smerte da de fødtes, for omkring efterpå og
hylte i tøilesløst raseri, mens kvinten rispet og
stakk som kniver i trommehinnene. Selmer
og russeren satte uten barmhjertighet fingrene
rett ned i tangentene så flygelstrengene sprang
og smalt og skrek som djevler på dommedag.
Jeg forstår enda ikke at taket holdt, at det ikke
revnet og hele familier med kaffe og tilbehør
drysset ned over oss. Jeg trodde at inntoget
hadde nådd sitt høidepunkt, men nei. Med
en gang åpnet en dør sig, og en norsk bon*
d e p i k e i døledrakt hoppet inn og danset en
ubestemmelig dans henimot tarantella og norsk
«hei vil du gå». Hun sang noget som hørtes
som ville skrik. Det ødela resten av min for*
stand, jeg hoppet omkring jeg med. Herman
bråstanset, slo lokket i og la sig frem over
orgelet og lo. Vi andre gjorde noget i den
retning. Bare Selmer satt med et satyrsmil og sa
på sin underlige staccato måte med tykke ord
inne i munnen.
«Sånn — sånn burde det egentlig opføres.»
Bondepiken var slik å forstå: en ung italiensk
smellvakker elev fra konservatoriet som i ordets
bokstavelige forstand bodde hos Herman. Offi*
sielt hos den russiske læge «fordi hun led av
en ubestemmelig sykdom som engang i tiden
kanskje vilde kunne bli helbredet».
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
