Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
- 2 —
mor. Men der er heller ikke noe livsforhold, hvor mannen mere
skammelig har sveket sine naturlige plikter enn nettop her. Dekket av
opinionen og lovgivningen kunde han trekke sig frelst og fri ut av
affæren. Hun derimot blev trykket ned blandt samfundets utskudd og
ofte drevet til å handle imot sitt dypeste instinkt: istedenfor å öfre sitt
liv for barnet, blev hun av skam, frykt og nød drevet til å drepe eller
utsette det.
Det var strenge straffer som da ventet henne. „Lettferdige
kvinnfolk, som deres foster ombringe skulle miste deres hals og deres hoved
settes på en stage", sa Christian V’s Norske Lov. Det var Knut
Hamsuns bekjente „Heng dem!" som da blev bragt i anvendelse.
Det viste sig imidlertid, at strenge straffer dudde ingenting. Uekte
barn kom til verden og blev drept eller utsatt akkurat som før. Man
skjønte da, at barnemord ikke kunde forebygges bare ved straff og
omkring 1750 skjedde der så et omslag i lovgivningen: Morén fikk rett
til et beskjedent bidrag av faren, inntil barnet var 10 år gammelt.
Ved en ny lov av 1821 blev farens bidragsplikt noe ut videt, men
dermed blev der en langvarig stans i utviklingen.
1 1880 årene begynte imidlertid en del av venstrepartiets fremste
menn å forberede jordbunden for fremtidige reformer. De krevde en
betydelig utvidelse av farens plikter og reiste også krav på, at barnet
skulde ha arve- og navnerett efter ham. Herunder fikk de støtte fra
kvinnesaks- og arbeiderinteressert hold. Også våre store diktere var i
skrift og tale med på å bekjempe „dobbelt-moralen".
Som resultat av bevegelsen fikk vi loven av 1892. Den utvidet
farens bidragsplikt og skjerpet tvangsinndrivelsen. Morén fikk herved
i forhold til faren en noe gunstigere stilling enn før. Naturligvis kom
dette også det uekte barn til gode, for så vidt bidragene blev anvendt
til beste for det. Men barnet stod rettslig sett utenfor det hele opgjør.
Det hadde ikke noe selvstendig rettskrav overfor faren. Det viste sig
best deri, at det var helt overlatt morens bestemmelse, om hun vilde
opgi faren og begjære resolusjon mot ham, eller ikke.
Arbeidet for reformer stanset imidlertid ikke med loven av 1892.
Venstres menn — deriblandt særlig stortingsmann Castberg —
fortsatte kampen for å skjerpe farens ansvar, således at der kunde bli
like ansvar og like plikter for mann som for kvinne. Kravet blev
fremdeles kraftig støttet av kvinne-emancipasjonen (Gina Krog, Katti
Anker Møller, Alette Schreiner rn. fl.) og arbeiderbevegelsen (Magnus
Nilssen, Fernanda Nissen, Martha Tynæs m. fl). Men også en ny
bevegelse kom til og skjøv på. Det er den som har gitt vårt århundre
navn av „Barnets århundre". Den er uberørt av kjønnskamp og klasse-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
