Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
- 206 -
Conrad Mohr sa med rette, da jeg fortalte
ham det:
«Det er ikke den tonen nogen vilde falle på
like overfor Bjørnstjerne Bjørnson. Allerminst
da den som ærer ham som Michelsen gjør.»
Jeg fortalte det aldri til far. Men til mor.
«Christian elsker sitt land altfor høit til å
ville fornærme din far,» svarte hun mig.
Michelsen holdt forresten også umåtelig meget
av mor. Som bergenser visste han å verdsette
hennes sjeldne evne til å gi svar på tiltale,
muntlig som skriftlig. Ikke minst det siste.
Engang — hun var allerede over 80 — svarte
hun en yngre forfatter på en «Paradeseng*artik»
kei». Hun sluttet med et morsomt, rett ond«
skapsfullt point, og folk tenkte straks: Det har
en annen satt i pennen. Men da kjente man
henne dårlig.
Conrad Mohr har fortalt mig fra hennes ung»
dom, har skildret for mig den impulsive, for»
nøielige ungpiken, som løp så sorgløs omkring
i Bergen og lot livet strømme hen som det
vilde.
«Og det svømmet så evindelig i lek og i mot«
skap, at jeg ennu har den største glede av å
tenke på det,» sa Conrad. «Især når vi løp fra
sørgehus til sørgehus for å «ta på lik». Det
skulde være så bra mot vorter. Karoline alltid
i spissen. Så lett på fot kom vi og hilste og
bad så pyntelig om å få «røre ved liket». «Ja,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
