Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tillegg - III. Gamle og nye bibler
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
618
111. Gamle og nye bibler.
Å «forandre Bibelen» høres fælt ut for
mange som ikke kjenner den sanne sammen
heng, eller ikke tenker rett over tingen. De
mener Bibelen bør være slik den er, og at
de som forandrer den, forvansker den, og
kommer inn under dommen over dem som
«legger til» og «tar fra», hvilket Bibelen seiv
så alvorlig advarer imot.
Og dog kan et ganske enkelt billede stille
saken i et klart lys.
La oss tenke oss at en mann med god
hukommelse setter sig til å nedskrive et
foredrag han nylig har hørt. Dette låner
han siden ut til nogen venner som tar av
skrifter av det. Enhver vet det vilde være
et hend, om der ikke fantes feil i disse av
skrifter.
De spres videre. Der tas avskrifter av
dem, og av disse atter andre avskrifter
mange ganger.
Feilene økes stadig.
Efter lang tids forløp får nogen utlen
dinger fatt i en avskrift. De synes så godt
om foredraget at de vilde oversette det og
la det trykke på sitt morsmål.
Men de skjønner straks der finnes flere
skrivfeil. Et sted t. eks. står der «lyde»,
skjønt sammenhengen viser der skulde stå
«byde».
Den som holdt foredraget, er flyttet langt
bort, og den som nedskrev det, er død, så
de kan ikke spørre dem hvad der skal stå.
Og originalen — det først nedskrevne —
er gått tapt.
Men så får de fatt i 9 avskrifter til. I
alle disse står der «byde». Ethvert forstandig
menneske vil da si de burde oversette som
der stod i de 9 — all den stund de ønsket
å utgi foredraget som det holdtes eller som
det blev nedskrevet. Om de likte dette eller
hint ord, måtte aldri tas i betraktning.
De oversatte altså som det stod i fler
heten av avskriftene, dersom disse var like
gamle. Viste det sig derimot at nogen av
dem var yngre enn andre, måtte dette hen
syn tas med når vekten av deres vidnes
byrd skulde avgjøres. Her fikk oversetterne
den meget vanskelige opgave å avgjøre hvor
Se anm. til 1 Joh. 5, 7.8 i mange av våre bibler.
meget hver enkelt avskrift skulde stå til
troende når den avvek fra de øvrige.
På somme steder kan hende avskriftenes
vidnesbyrd for og imot en lesemåte var så
likevektig at oversetterne syntes en annen
kunde være like så rett som den de valgte;
for én måtte de jo velge.1 Avgjørelsen måtte
overlates til fremtiden i håp om, at flere
«vidner» kunde avhøres, — flere avskrifter
komme for lyset.
Og det skjedde.
Mange lange år bakefter fikk man sanket
sammen hele 50 gamle avskrifter. N u kunde
man med sikkerhet avgjøre om denne eller
hin lesemåte var rett. Man kunde altså uten
betenkelighet «forandre» den oversettelse som
lenge hadde vært lest og kjent av folk. Det
er innlysende, det vilde være aldeles uriktig,
ikke å bøie sig for avskriftenes overveiende
vidnesbyrd, — uriktig hvis de hvem det
påla undlot å gjøre forandringer i den gamle
oversettelse når denne vitterlig var feilaktig.
Således har det sig med de avskrifter av
Bibelen som stammer fra tiden før boktryk
kerkunstens opfinnelse i det 15. århundre.
Mange feil var kommet inn siden apost
lenes dager. Og dengang Bibelen først ut
kom på prent, hadde man kun få handskrifter
og litet kjennskap til dem. Erasmus av
Rotterdam, som først lot trykke det greske
Nytestament, hadde ingen fullstendige av
skrifter å legge til grunn, men måtte over
sette tilbake til grunnsproget fra latin en del
av åpenbaringen.
Og dog har de greske Nytestamenter som
utkom for flere hundre år siden, ligget til
grunn for de fleste oversettelser som har
vært i bruk til den nyeste tid.
I årenes løp har man funnet og under
søkt flere og flere gamle bibelhåndskrifter.
Ikke lengere siden enn i 1859 fant den lærde
tysker Tischendorf i et kloster på Sinai
berg et 1500 år gammelt handskrift, — sann
synligvis det eldste man kjenner til.2 Dette
uvurderlige funn har gjort meget til å vippe
vektskålen i mange tvilsomme tilfelle.
Ellers har man nu i alt en 1400 skrevne
Nytestamenter eller deler derav.
T. har utgitt en meget interessant bok om opdagelsen av Sinai-bibelen. Han reiste på den russiske keisers bekost
ning éns ærend for å lete efter gamle handskrifter. Flere ganger før hadde han reist i Europa og ransaket de store
boksamlinger der: dette var hans tredie reise i østerlandene. I det nevnte kloster hadde han tidligere funnet
nogen gamle blader i en kurv, hvis innhold allerede to ganger før var tømt i ilden. Bladene, så han, var av et
gammelt bibelhåndskrift. Nogen av dem fikk han med sig; de øvrige var forsvunne da han kom igjen. T. skulde
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
