- Project Runeberg -  En billedhuggers liv /
97

(1921) [MARC] Author: Stephan Sinding
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Brullupsreise

97

Der var en anden bekjendt Kjøbenhavner, der ligesom vi bestandig
kom tilbage til dette Sted, Høiesteretsadvokat Shaw; han fortalte mig,
at han var kommen hid første Gang som ung Student og siden atter
og atter.

For min Hustru og mig eier dette Sted alle de lykkelige Minder fra
vor Bryllupsreise. Her tog vi ogsaa ind, da vi kom herned for at feire
vort Sølvbryllup, — og vor Søn og hans unge Hustru drog ogsaa ud fra
dette Sted paa deres Bryllupsreise. — Det er for os som et gammelt
Smykkeskrin, hvori vi har gjemt saa mangt og meget til Erindring om
lykkelige Dage i vort Liv.

Nu er Hotellet nedlagt og det gamle Hus — sandsynligvis en Hof*
mandsbolig fra Cardinal Richelieu’s Tid — ligger nu næsten øde og for*
ladt. Krigen og Døden har ryddet op her.

Hotellet var saa centralt beliggende, at vi bekvemt kunde besøge saa
meget, som jeg vilde vise min unge Kone.

Théatre Français og Louvre var næsten vore Naboer og Palais Royal.
Det straalede dengang endnu i sin fulde Glans af Guld og Ædelstene.
Nu er den Herlighed forbi. Det ligger nu stille og næsten øde hen,
som en gammel, falmet Skjønhed, der tænker paa svundne Dage, da hun
var ung og fristende.

Der fandt vi en god Restaurant, som vi gjorde til vor Stamkneipe, og
hvor vi sad saa deiligt alene, vi to midt i Vrimlen, spiste og drak og
var glade.

Men der fik jeg rigtignok en Forsmag paa en Ægtemands Martyrium.

Madame skulde gjøre culinariske Studier, forberede sig til sin kom*
mende Værdighed som Husfrue.

Spisesedlen skulde prøves, hver eneste Ret, men jeg skulde være Prøve*
spiser, naar hun selv ikke havde Mod til at forsøge, og jeg gik paa med
krum Hals.

«Rien n’est sacré pour un sapeur.»

En Gang holdt det haardt. Man kom med noget underligt noget paa
en Tallerken. Det saa ud som Hunde — ikke Hundemac?. Jeg skulde
naturligvis være den, som prøvede det. — Jeg ståk min lange Næse til

7 — Stephan Sinding: En Billedhuggers Liv

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:23:53 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/billedhugg/0105.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free