- Project Runeberg -  Samlede værker / Første bind /
510

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Småstykker - En ny feriefart

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

510 SMÅSTYKKER

forlatt det Trondhjemske, skifter også naturen. Den større
træ-vækst flygter in i de bedre skyttede fjorder, hvor ikke
havstormene kan bryte den, — og hvor menneskenes adgang til at
hærje den ikke er fullt så let. Ti at der engang langs den hele
kyst var store skoger, er utenom al tvil, likesom at havstormene
sørget for at ta den rest som menneskene levnet. Det græsbælte
som følger helt op i det øverste av Finmarken, er det frodigste
jeg har set. Det står tæt som hårene på et rensdyr, smukt grønt
og saftigt av det salte hav som stænker det, ofte bokstavelig, altid
gjænnem luften som mellemmann. Kvægrøgten er en så vigtig
faktor i Nordlændingens liv, at selv et godt fiske kan ikke nære
ham, når væten et enkelt år har hindret ham i at få det altid
frodige græs i hus. Dette forhold er glædeligt; ti et folk som kun
tar sin næring av havet, får for meget av dettes ustadighed, mens
jorden binder sinnet til tro og orden.

Fjællene blir alt ved Helgeland sværere og mere skilt fra
hværandre, så de alt her begynner at stå ensomme i havet.
Fjællene har ofte et eget slags mosklædning, der brer sig dels
grågrøn, dels brunrød opover, og kan, når det øvrige landskap gir
kraftige motsætninger, fremkalle så nye farvevirkninger under
solspillet, at en maler måtte føle det som klang av fremmede
melodier og kunde — med ævne til at fange dem — lokke frem en
samlet virkning av henrivende Skjønhed. Man rejser her forbi et
par historiske steder, således det hvor Hårek avTjotta bodde;
det skyter ut i sjøen som et langskib, der nætop glir i vandet,
omkredsen er vid og stor.1 Efuglflokkene som svømmer, måkerne
som skriker, nordlandsbåtene som lægger til, jægterne med det
ene store råsejl som man overalt møter, og løpets behagelige
bredde med det bestandige fjærnsyn av store fjæll, gjør det tilsist
hjæmligt, næsten fortroligt, så ganske svarer det ene i det annet,
og så stærkt er det tillike; det erobrer og holder fast.

Men det hele er kun en invielse til den stund da
Lofot-fjællene begynner at blåne. Jeg vet ikke hvad der er herligst,

1 Jeg var denne gang på alle de tre gårder hvor de tre høvdinger for opstanden mot Olav den
hellige bodde. Senere var jeg på selve Stiklestad i Værdalen, hvor de førte sine skarer frem
mot den store konge som der fallt. Fullere har intet historisk minne rørt mig. Men i påsyn av det
vidunderlige landskap som her storladent åpner sig, og som var det samme Olav og hans trofaste
følge så, da de kom over fjællene efter langt fravær og jublet mot hjæmmet — hvilket her i sanhed
også er værdt at falle for —, mintes jeg uvilkårlig Bjarkøj øverst i Lofoten, hvor Tore Hunds
brede gård omsluttes av fjællrækker, sønderrevne, men høje som hans sjæl, og av havet som på to
sider gav inløp og havn for rævens hule med de to utganger; mintes jeg Tjotta på Hålogaland,
hvor den smidige Hårek hadde stille tømret den plan som i tidens fylle løp av stabelen og bar ham
til Stiklestad, men hverken ham selv til jarledømme eller hans æt til tronen; mintes jeg Egge i
Trøndelag, der så ut som en sadel, lagt over landskapets brede, tålmodige rygg, og som Kalv
Arne-son red; han kunde også tøje tøjlen, til hvad side han vilde, længe tvilsom om hvorhen, men
ændelig til Stiklestad mot kongen, mot sine fire brødre! Alle disse store hjæm hadde git hvær av dem
karakter. Man kan være viss på, at ved Stiklestad bar de sine hjæm i sinne, der de hugg sig frem;
ti at slippe taket her var at slippe taket der. De ærgjærrige stormænn kjænte midt i hævnen, midt i
forvæntningen og angsten syner dukke frem fra deres barndoms lekeplasser, fra deres fædres
kjæmpe-hauger; de så pludselig højsætet i hallen, de hørte en hjæmlig visetone gi takt, og i den steg atter
omrisset av hjæmfjællene.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 20:26:36 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/1/0512.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free