Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sigrid Undset: Madame Dorthea
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MADAME DORTHEA
skyndte hun litt utålmodig på gutten som lo,
skjørt og befriet, og tok opp igjen „stikke
sko i føtterne —“
Bertel trykket sig tett inntil henne og
stolpret over ting som lå og fløt på gulvet.
Dorthea kunde nok merke at hun ikke hadde
vært heroppe i aftes, her hersket vill uorden.
— Thestrup var ofte så trett når han kom
inn så han vilde helst få drikke sin the alene
med henne, og siden bare sitte en stund i
fred og lese. Da pleiet hun selv å bære op
kveldsmaten til læreren og guttene, og så blev
hun gjerne sittende her en stund med sit
strikketøi. Akk den Dabbelsteen, hun kunde
jo ikke annet end holde en smule av ham —
hvor veltalende blev han ikke, når han fikk
fortelle henne og børnene om Snorre og
Norges gamle konger, vise dem sine
eksperi-menter og sine samlinger av planter og
mineralier. Og full av begeistring talte han om
alt det merkelige som skete ute i den store
ver den, i Amerika og Frankrike. Thestrup
billiget vel ikke alle studentens idéer, han
var bange for at det skulde sette drengene
fluer i hodet. Men hun kunde ikke for det
— hun undte sine halvvoksne sønner disse
aftentimerne med den unge ivrige enthusiast.
Thestrup hadde selv nydt en fri og lykkelig
ungdomstid; derför forstod han ikke så godt
som hun gjorde hvad ungdomsgleder er verd.
Idet hun og Bertel kom nedover trappen
glammet lenkehunden og fikk svar av
Feier-faxes grovere mål. — Gud, hvad han mon
vilde si!
Thestrup med harehunden i helene stormet
inn av gangdøren med en fart så han nær
hadde tørnet sammen med sin kone:
„Nå hvad nu — drengen der er da ikke —
det er da vel ikke noe i veien med Bertel
også?" hvisket han ophisset. Han la hånden
på Dortheas skulder, skjøv henne foran sig inn
på sovekammeret: ,,Kan du finne mine
ride-støvler — og pakke litt niste i tasken — de er
kjørt nordover. Tidlig i eftermiddags, med en
bondeslede. Det fikk Scharlach rede på nede
ved dammen. Med en av kvartskjørerne
nord-fra, hvem, det visste de ikke — la ikke merke
til det. De trodde, de sat bare på med bonden
for sin fornøielses skyld." Thestrup slengte
hatt og frakk over senggavlen, lot sig falle
tungt ned i lenestolen foran thebordet.
„Thea, Thea, — at du dog ikke sendte bud
efter mig med det samme! Og fikk satt efter
dem straks. Nu må gud vite —“
,,Smut i seng og putt dig ned,“ hvisket
Dorthea til Bertel; gutten stod og skalv av
spenning og kulde, i bare skj orten under sin
lille trøie. „Nå men så har du jo fått enslags
spurlag på dem?“ Hun rakte den fyllte
the-kopp til mannen som lå og sank sammen i
stolen, — en høi, knokkelsterk og kantet
skik-kelse. Trett så han ut, og sjusket i klærne, —
halskluten var ikke ren og ikke ordentlig
hunnet, den myrtegrønne skjøtefrakk falmet og
flekket, de lysegrå knebukser slitt sortagtig
blanke på knærne, strømperne og
spenne-skoene våte og sølet.
Egentlig vakker hadde Jørgen Thestrup
aldrig vært. Ansiktet var rundt og magert,
med en sterk nese som skinnet blank og benet
over neseryggen og stor, smallebet og meget
bevegelig munn. Men hans utseende hadde
vært vinnende, med de store blå, fyrig
strå-lende øine. Nu var de rødsprengt i hvitøiet.
Hans fine rødmussede teint hadde alderen
gjort brun og veirbitt. Endnu försmådde han
å gjemme sit lysebrune hår under parykk,
men det var veget langt tilbake fra hans runde
panne — den han selv kallte sin trønderskalle
— og bak ørerne fallt det tjafset og
grå-sprengt; han tok sig sjelden tid til å sette det
i bukler.
Underlig beroliget, nesten oprømt, stod
Dorthea og betraktet ham, mens han slubbret
i sig theen og stappet smørbrødene. et helt
95
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
