Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj—juni. N:r 5 - Carl Keilhau: Norsk lyrikk etter krigen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
CARL KEILHAU
ja, lenger tilbake, i opphavet, i jorden med
det spirende frö, den guddommelige allnatur
ligger fullendelsen. Det er som å ro i en båt:
Kvart åretak på min ferdaveg
attende meg dreg.
Det lysande liv
i sjöens blåsvarte silkeduk
attende meg driv.
OMoreld»)
Diktene har en knapp, stram form, samtidig
som de er rike på levende og anskuelige bilder.
Stundom slås tingene fast med en sikkerhet
som minner om ordspråkets. Men i andre vers
dirrer og skimrer det hemmelighetsfullt bak de
usökte ordene; en kan ikke trekke meningen
ut, men må nærme seg den anelsesfullt
innover i diktet. Det er sann poesi. Aslaug Vaa
har også förstått med fin kunst å variere
motivene fra dikt til dikt, slik at samlingens
inn-hold ikke lar seg fänge i noen formler, slik at
en alltid er spent under lesningen. Jeg har
lyst til å kalle det et godt pokerspill.
Hos den yngre Halldis Morén Vesaas er
det derimot ikke meget som gjemmes. Er
Aslaug Vaa jeg-betont selvransakende, står fru
Vesaas med blanke, åpne öyne, vår for
inn-trykk, full av medfölelse. En utadvendt dikter
som gir gavmildt av sin kvinnelige, sunne
varme. «Tung tids tale» (Aschehoug 1945)
er en samling bevegede, vakre
okkupasjons-dikt. I sin siste bok med den karakteristiske
titelen som ligner Ørjasæters, «Treet»
(Aschehoug 1947), tolker hun i ukunstlede ord sin
giede over å være til og ha mennesker kjær,
ett fremfor andre. Gleden har sin mörke
klang-bunn i tanken på at engang er alt slutt. I
takknemlighet og vemod minnes hun venner
hun har hatt i livet; et av diktene er skrevet
ved Karin Boyes död. Det fineste i samlingen
er noen erotiske stemninger, som diktet
«Vand-ring», hvor det usagte dirrer som en spent
streng mellom mann og kvinne. Ellers kan den
billedfattige stilen stundom virke altfor enkel
og rett-på-saken.
Den samme innvendingen gjelder i höyere
grad den förste diktsamlingen til hennes mann,
Tarjei Vesaas, som etter å ha vunnet seg et
stort navn som romanforfatter hadde sin
lyriske debut i moden alder med «Kjeldene»
(Gyldendal 1946). Han gir uttrykk for
kjær-lighet til natur og mennesker i sin hjembygd
i Telemark, ekte og tilforlatelig, men sjelden
med poetisk nerve og fantasi. Imidlertid
ligger det en mektig utvikling mellom denne
diktboken og den neste, «Leiken og lynet»
(Gyldendal 1947). Den forteller om et stadig
intimere forhold til naturen. Her er for det
förste friske sansninger, av solröyken som er
gjennomhullet av fuglenes sang, den varme
dyre-eimen fra beitende kyr. Samfölelsen går
dypere; menneske, jord og himmel blir ett:
Og medan den våte skuminga aukar
blir vegene i vatnet utydelege,
som til å gå på når alt er slutt,
og trea ved stranda er ikkje tre
men du og eg heik stille,
og stranda er inga strand
eller grense meir.
(«Du og eg heilt stille»)
Enda lenger förer denne prosessen, til en
fullstendig innforlivelse, slik at landskapet
flytter inn i dikteren, er ham. Naturskildringen
blir dermed ikke lenger bilde og symbol, men
en direkte beskrivelse av sjelelivet. Det er den
samme teknikk som Vesaas har feiret triumfer
med i sine romaner. — I neste öyeblikk trer
dualiteten igjen fram, og mennesket står
plastisk avgrenset fra omgivelsene. Denne
spen-ningen, dette samspillet mellom jeg og det er
sterkt fengslende og gir diktene deres
eiendommelige karakter.
Det sentrale sjelselement er samvittigheten.
Den maskuline, modne dikteren föler seg
tynget av ansvar; han bærer som menneske
sin del for det som skjedde under krigen, med
Hiroshimatragedien som grufullt klimaks.
Dypets mörke krefter, udyret er sloppet lös.
I titeldiktet, det avsluttende og beste i
samlingen, maner Tarjei Vesaas fram en dyster
og skremmende visjon av menneskehetens
stilling i dag, på terskelen til utslettelsen.
Også i denne gode samlingen merker en at
374
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
