Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II - 6. Kain
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
159
om tre dagers vandringer gjennem palmeskoger, om
mayaruiner og skitne sydamerikanske provinshoteller.
Han fortalte på en egen pralende måte, men hun
tilgav ham hans pralerier, fordi han var så pen, og
hadde så sørgmodige brune øine. Hun lyttet op-
merksom, kom med et spørsmål nu og da og lyttet
igjen.
Hun glemte å tenke på at han kanskje overdrev
eller løi. Den vesle lærerinnen overgav sig på nåde
og unåde og fulgte spent med på alle omstreiferens
reiser. Han fikk en ny cigarett, og Bitteba tendte
selv en ny.
— Rom er en deilig by, sa lasaronen.
Og tiden gikk. Men Bitteba glemte tiden. Hun
glemte avdalen, skolen, sine brustne drømme og de
gule fingertuppene og nød morgenens store oplevelse.
Hun blev mer og mer sikker på at det var noe
riktig romantisk, som hadde gjort at denne mannen
ikke var blitt annet enn «en av landeveiens femti
tusen», og hun forsøkte å fritte ham ut.
Han var stadig like villig til å fortelle, men han
slapp ikke fullt så heldig fra det dennegang. Det
var en nokså banal historie han kom med ... dårlig
råd, foreldrene døde, og til slutt — og da så han
på henne lenge og intenst — om et stakkars lite
pikebarn som han engang hadde forurettet, men ikke
glemt. Men den historien med pikebarnet og hans
vonde samvittighet hadde noe å gjøre med at han
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
