Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II - 7. Isaksen og de blaa øine
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
183
øine. Man sier det var bare småbiter da de fant det.
Tenk at forskerne vilde ha alt det arbeidet med å
lappe det sammen.
Det var ordene som henrykket Isaksen. Senere
lærte hun ham at man aldri skal ane en dyp mening
bak enkle ord.
De hadde gått en halv mil. Han holdt fremdeles
de blå øine om livet. Han var lam i armen og kjente
pjolterne i benene. Samme øde, hvite veien med sne-
dekte graner på begge sider. De blå øine hang på
armen hans, hun hadde hodet på hans skulder. Peli-
kan hele tiden foran dem, ulykkelig, bister, full av
pjolter, «Hærverk», «Og solen går sin gang». Peli-
kan citerte Hemingway. Klikken hadde slukt ham
rått.
— Hvad skal jeg få lov å gi dere? ropte han.
En utstoppet kanin? Skal det være en utstoppet
minorka. Svar! En utstoppet rev?
De blå øine så forskremt på ham.
— Snakk ikke stygt da, sa hun trett.
En halvtime gikk, så fikk Isaksen kvalmefornem-
melser og skjønte han måtte snu mens det enda var
tid. Det gjorde intet. De blå øine og han hadde av-
talt å møtes. Og Pelikan skulde samme vei, han
kunde følge henne. Han kjente henne fra før.
De sa farvel. Isaksen stod igjen og så efter dem.
En blond taus pike og en stivbent ulykkelig mann
på endeløs landevei mellem snedekte graner. En lang
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
