Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II - 7. Isaksen og de blaa øine
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
185
ni aften. Han ser sin elskede i enhver ung pike i blå
kåpe og brun hatt. Og han ser en rival i enhver
ung mann som ledsager en dame i blått og brunt.
Isaksen iler efter parene, innhenter dem og kikker dem
inn i fjeset. Han tar bestandig feil. De blå øine be-
drar ham ikke. Hun er bare upresis og uforelsket.
Matt og forpint reiser han hjem med nattoget.
Han er falt tilbake til gamle uvaner. Han dyrker
atter poesien. Han skriver lange bevegede dikt til de
blå øine. I diktene tar han sorgen på forhånd. Som
alle diktere. Alle hans poesier handler om avskjed,
minner, — og sorg. Med våte øine leser han sitt
siste produkt. Som for syv år siden.
Stakkars Isak, tenker Lotten.
Så er det en natt utpå høstparten. En kold tåket
novembernatt. Lyktene oser gjennem skodden. Klik-
ken kommer fra «småmoro». Fra en utsøkt aften,
fra rampefest på «Fellesslakteriet». Pelikan, fruen,
damen med mavetilfellet, Lotten, den røde Pimper-
nel. Lotten er forrest.
I veisvingen ved broen ser de noe. På en stabbe-
sten ved veikanten sitter en liten mann. Sammen-
sunket, sovende, i lyset fra gatelykten. De går nær-
mere. Lotten har kjent ham. Hun ser hvem det er.
Isaksen. Det som er igjen av Isaksen.
— Stakkars Isak, tenker Lotten.
Så betrakter hun ham nærmere. Og smiler. Hun
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
