- Project Runeberg -  Centralasia under sovjetstjernen : reiser i ukjente republikker /
61

(1934) [MARC] Author: Otto Luihn - Tema: Russia
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

61
for å få alt med. Det kan vare lenge før vi kommer på disse
trakter igjen. Og vi får god tid til å skaffe oss inntrykk fra
jernbanereisen. Toget står lenge og omhyggelig på liver stasjon.
Av og til stopper det tilsynelatende umotivert midt ute i en ørken.
Men når vi ser efter er der et sidespor og om litt kommer et
kryssende godstog. Det er alltid godstog som er årsak i de lange
ophold. Noen skal slippes forbi oss og kjøre foran oss, ’andre møter
vi, og alltid er det oss som må vente. Vi er bare blandingstog,
det er ikke så viktig med oss. Godstogene har det meget mer
travelt, de er fulle av maskiner og bomull og tømmer og bygge
materiale. Hver gang vi ser et rødt signal på linjen foran, vet
vi at det betyr: unna for godstogene.
Seiv om vi altså hadde god tid til å gjøre små utflukter, vilde
det være galt å påstå at vi utnyttet denne anledning rasjonelt.
Men jeg vil ikke bebreide oss noe derfor. Varmen må ta skyIden
for det, og nu beveget vi oss sakte og sikkert nedover mot Cen
tral-Asias varmecentrum. Vår jernbanevogn som nylig var kom
met fra nordligere egne hadde et termometer med gradestokk op
til 50. Det nådde dette tall kl. 10 om morgenen den første dag.
Kl. 3 sprang kvikksølvkulen og all videre temperatur randt i små
skjelvende dråper ut over gulvet. Med en viss ondskapsfull fryd
så vi dem forsvinne under benkene eller rystes ned i sprekker.
Nu var vi da endelig kvitt den synbare kjennsgjerning om var
men og kunde hengi oss til illusjoner om at det føltes kjøligere.
Midt på dagen kunde vi bare holde oss noenlunde i vigør ved å
ligge rett ut på benkene og ikke foreta oss annet enn å organisere
et tørnsystem for ekspedisjoner til spisevognen efter mere limo
nade og mineralvann. Vi fant også op et patent. Håndklær blev
vridd op i det halvkokende vann fra vognens vanntanker og holdt
noen øieblikk ut av kupevinduet mens toget var i fart. Vannet
fikk da en lynfordampning og efterlot et håndklæ koldt som is.
Det laget vi turban av og kunde da prestere litt åndsliv.
Vi passerer små fjeldskjæringer, durer igjennem en veritabel
tunell og kommer på den annen side ut i et varmebelte som er
værre enn vi noensinne har oplevet. På bordet i kupeen står
et stort metallaskebeger. Amerikaneren har lenge manøvrert med
gardinene så askebegeret har fått stå i solen, nu, fyller han det
med varmt vann fra tanken på kupetaket og legger et egg op i.
En halv time ligger det slik utsatt for solens stråler, så viser

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 18:28:41 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/centasia/0067.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free