Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
99
De som kjenner litt til den centralasiatiske historie på denne
tid vil kunne innvende mot min fremstilling, at Emiren dog hadde
strakt sig ganske langt med hensyn til innrømmelser ovenfor
opposisjonen i folket. Og det er delvis riktig. Umiddelbart efter
at tsarismen var brutt sammen fikk Emiren det råd av sine
gamle russiske rådgivere, at han burde følge moderlandets ek
sempel og innføre et visst demokrati. Og han lyttet til dette råd
Når den mektige tsar kunde styrtes var det kanskje klokt å for
berede sig på det som kunde komme til en underordnet Emir.
Ungbukharene forlangte en fri demokratisk forfatning. I den
første tid var der en sterk fløi hos dem som ikke vilde gå lenger
enn til et slags konstitusjonelt fyrstedømme. Videre krevet man
skattelettelser for den fattige befolkning, ophevels© av tvangs
arbeide hos godseierne, ophevelse av den sterke kirkeskatt, samt
innførelse av skolevesen. Emiren kunde selvfølgelig ikke gå med
på noe slags parlament ved siden av sig, men han utsendte et
dekret hvori han tillot at det blev oprettet et trykkeri og hans
vennlige følelser overfor sitt folk skulde bevises ved at «alle
fanger» skulde settes i frihet. Uttrykket «alle fanger» vakte
imidlertid en meningsutveksling om hvorvidt man også skulde
sette ordinære røvere og mordere i frihet, eller om man bare
skulde slippe løs politiske fanger og andre som hadde mindre enn
mord på samvittigheten. Spørsmålet var så vanskelig- å løse at
Emiren for sikkerhets skyld besluttet å holde alle i fengsel inntil
man kunde komme til klarhet om hvordan den fyrstelige nåde
skulde praktiseres. Besultatet blev at problemet viste sig uløse
lig. Iklke en av de fengslede slapp ut.
Tvertimot hadde befolkningen vært så lettsindig at de hadde
gitt sin glede over frihetsdekretet luft gjennem en demonstrasjon,
Dette var imidlertid ikke meningen med friheten og Emiren
arresterte alle de kjente deltagere i den ungbukharske bevegelse,
som hans folk kunde få tak i.
Nu var Emiren selvfølgelig ikke smålig og gikk til disse
arrestasjoner fordi man hadde demonstrert sin glede over Emi
rens dekret. Men demonstrantene hadde begått den oprørende
forhånelse av religionen, at de tillot kristne og jøder å
strere sammen med muhamedanerne. Emiren var så sikker på
den knusende virkning dette religiøse argument hadde overfor
den almindelige befolkning, at han lot forbryterne slippe med bare
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
