Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - No. 6. 25. februar 1931 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
fi , når motstandsforholdet p = ikke er for
Yuc
stort:
/S=2.log + |/(Z)2_ I )
2 71 f *L
tg (pn = r
A = -Y
-n YLC
r (!)
Y r*-\-{27tfnE)2 kn
hvor ifølge F. L o ebner 2 for frekvenser
ELEKTROTEKNISK TIDSSKRIFT
jernløse reaktansspoler X for å dempe de forstyrrende
svingninger som her skyldtes generatorens lamelletoner.
Ved benyttelsen av oscillogrammene må det erindres
at reaktansen er proporsjonal med frekvensen.
Hvis grunnkurven er en sinuskurve må man altså
ha til disposisjon en tilsvarende kompensasjonsspenning
av riktig frekvens, fase og størrelse. Det kan i mange
tilfelle være bekvemt å opnå denne spenning ved å
tilknytte et såkalt »low pass« filter til den undersøkte
spenningskilde gjennem en faseskyver. Som nullinstru
ment må her istedenfor dreiespoleinstrumentet i for
rige tilfelle anvendes et vibrasjonsgalvanometer avstemt
for grunnfrekvensen.
Det vil innsees at forholdene må velges slik at
kompensasjonsspenningen E% ikke blir merkbart påvir
ket av den varierende strøm gjennem oscillograf
sløifen. Spenningsdeleren S, hvorover E 2 blir uttatt,
må altså ha relativt liten motstand og den stasjonære
strøm gjennem denne må være forholdsvis stor. I det
foreliggende tilfelle blev det benyttet en ømfintlig
oscillografsløife. Maksimalverdien av den varierende
sløifestrøm kunde derfor holdes på ca. x milliamp.
Kombinationsmotstanden av de to strømveier for denne
mellem punktene a og b i fig. 1 var ca. 3 Ohm. Spen
ningen E 2 var ca. 50 Volt og maksimalverdien av den
varierende spenning som skulde registreres var ca. 0,3 V.
Den antydede feilkilde var derfor her uten praktisk
betydning. Feilkildene skal for øvrig bli nærmere be
handlet senere under anvendelsen på vekselstrømkurver.
Oscillografsløifens følsomhet blev bestemt ved å
måle dens utslag for en kjent likespenning (0,6 V)
virkende alene i kretsen. Er kretsens ohmske motstand
r Ohm og spolens induktivitet L Henry, så vil i oscil
logrammet en svingning med frekvens fn på grunn av
induktiviteten få sin amplitude redusert i forholdet
Filteret bygges hensiktsmessig op av ledd som er
sammensatt av induktiviteter og kapasiteter efter skje
maet fig. 3. På grunn av dettes form kalles det et ?r-fil
ter. Det vil ha en grensefrekvens eller »egenfrekvens*
Hvis der ikke forekommer forstyrrende innflytelser
fra ohmske motstander, hvirvelstrømmer, hysterese
o. lign., vil frekvenser Cf slippe udempet gjennem
filteret, mens strømmer og spenninger med frekvens
> f vil avta meget raskt i amplitude eftersom deres
frekvenser fjerner sig fra verdien ft .
På denne måten blev de forstyrrende lamelletoner
nedsatt til lUs av sin fulle verdi, mens amplitudene
for de forskjellige harmoniske svingninger som hadde
interesse måtte multipliseres med en faktor kn (se lign. 1)
som lå mellem 1,04 og 2,40, for å få den fulle verdi
svarende til de genererte spenningsamplituder. For et filter med n ledd er forholdet mellem stør
relsen av sekundær og primær klemmespenning, det
såkalte reelle gjengivelsesforhold
Undertiden kan det også være av betydning å
erindre at hver enkelt svingning i oscillogrammet er
blitt faseforsinket en vinkel (pn bestemt ved
Da induktivitetene i praksis har merkbar ohmsk
motstand, vil i virkeligheten også frekvenser’ <^/T bli
noe redusert i amplitude. Har induksjonsspolen i leddet
fig. 3 motstand R, gjelder således for egenfrekvensen
Antallet av ledd i filteret er avhengig av hvor
sterkt de høiere frekvenser ønskes dempet. Dessuten
må det erindres at jo flere ledd der anvendes, desto
sterkere vil den uundgåelige ohmske motstand av in
duktivitetene redusere grunnbølgens amplitude. Både av
1931, No. 6
f = (4)
Fig- 3-
Fig. 2 viser eksempel på et oscillogram. Kurve I
er differensspenningens kurve. De små takker i denne
skyldes lamelletonene, og det sees at det var nødven
dig å redusere disse som skjedd. Den »bortkompen
serte« del av kurven, altså likespenningen, hadde en
abscisse omtrent lik 80 ganger den papirbredde som
beslaglegges av den tegnede kurve. Kurve II er skre
vet av en sløife som blev tilført 50 perioders veksel
strøm. Den tjente kun som tidsmålestokk.
Fig. 2.
70
’ÆC ±y2C
o—L —o
f/M?
i
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
