Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVII. Daggryet skar oss alt i våre trette øine
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
154 Anatole France
kraft enn på grunn av en filosofi som hevet denne ut*
merkede mannen op over menneskelige lidenskaper. For
jeg bør si her i det øieblikket da min fortelling er på vei
til å bli mørk og trist, at Jérome Coignard hadde gitt mig
prøver på visdom under forhold da den er aller mest
sjelden å møte.
Vi spurte ham om grunnen til denne striden. Men jeg
skjønte av hans vake, forlegne svar at han ikke hadde
lyst til å tilfredsstille vår nysgjerrighet. Jeg fikk straks
mistanke om at Jahel på en eller annen måte var blandet
inn i saken, fordi vi nu kunde høre Mosaides’ skjærende
stemme blande sig med knirking av låser og med høirøstet
trette mellem onkel og niese inne i paviljongen. Da jeg
enda en gang prøvde å trekke nogen oplysninger ut av
min kjære lærer, sa han:
«Hatet til de kristne er rotfestet i jødenes hjerter, og
denne Mosaides er et vederstyggelig eksempel på det. Jeg
syntes at jeg under hans heslige bjeffing kunde skjelne
nogen bruddstykker av forbannelser som synagogen ut*
spydde i forrige århundre mot en liten hollandsk jøde, kalt
Baruch eller Benedikt, mere kjent under navnet Spinoza —
fordi han hadde formet en filosofi som straks efter at
den var fremsatt, blev fullstendig gjendrevet av fremra*
gende teologer. Men denne gamle Mardokai føide, så vidt
jeg kunde skjønne, mange andre enda forferdeligere for*
bannelser til, og jeg innrømmer at jeg følte litt uro ved det.
Jeg tenkte på å flykte fra denne strømmen av skjellsord,
da jeg uheldigvis viklet mig inn i tornebuskene og blev
sittende så fast med forskjellige deler av klær og skinn,
at jeg trodde jeg måtte la både det ene og det andre bli
igjen der, og jeg vilde sikkert ennu hengt fast der i svi*
ende smerte om ikke min elev, Spiddsveiver, hadde fått
mig løs.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
