Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Den nye filosofiske systemvitenskap - 2. Hobbes
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
38 II. DEN NYE FILOSOFISKE S YST EM VITENS KAP
vi sitter inne med og som skal meddeles. Den rolle disse tegn
får for vårt medvit vokser på eftersom vi utvikles. Tilsist
kommer ordene til å gjelde likt med det de skal uttrykke.
Det å tenke blir på den måten å arbeide med faste størrelser.
Tenkning er regning. Tale og tenkning møtes i, begge å være
former for bevegelser, den ene bevegelse en yttre, den andre
en indre. Ved all bevegelse — også ved tankens — spørres
det om et mål. Det mål mennesket forfølger med å tenke
er å kunne hevde sig. Hobbes studerer dette emne til i dets
fineste avskygninger. Blir vår opdrift og selvkjensle fremmet,
så føler vi lyst; og lysten trår vi av natur efter. Blir vi stagget
eller hindret på nogen måte i vårt lyst- og livsbegjær, så strir
vi mot og slår fra oss.
På dette grunsyn bygger Hobbes sin etik. Han er
determinist. Hobbes’ inlegg i striden om viljesfriheten er blitt
grunleggende for den senere diskusjon. Viljen er bundet i en
kjede av indre bevegelser; psykologisk er den ikke annet enn
slutningsleddet i denne kjede. Alle verdidommer, all vår
mening om hvad som er godt og ondt er fra først av et produkt
av de sosiale kår. Samfunnet bestemmer verdien. Intet er
bent frem godt eller dårlig. Det er forholdsvis godt, nyttig,
hensiktssvarende, vakkert og derfor godt. Eller omvendt og
derfor dårlig. Hvad som derfor skal hete godt lar sig bare
fastsette for det særskilte tilfelle, for et bestemt individ, under
spesielle omstendigheter, til en viss tid. — De etiske
synsmåter fører Hobbes over på det område, hvor han særskilt
— forøvrig ikke helt med rette — har nådd ry som filosof.
Dette område er politiken, statsrettslæren.
I rettsfilosofiens historie gis det to typer såkalt naturrett.
Nogen sofister i Grekenland og nogen romerske rettslærde
utviklet en naturrett grunnet på humanitetsfølelse. Ut av den
vokste frem en almen folkerett, jus gentium. På Hobbes’ tid
hadde den en fremstående målsmann i Hugo Grotius. —
Anneriedes ser den andre linjen av naturretten ut; det en her får
høre er en individualistisk lære om retten hos den som har
makten. Denne «naturrett» er, efter som tiden har gått, blitt
formet noe forskjellig, først hos de yngre sofister, tilsist hos
Nietzsche; hos Machiavelli blev den til en lovprisning av
despotiet, hos Hobbes til en lære om statens alrådighet. Det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
