Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Den nye filosofiske systemvitenskap - 4. Leibniz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
46 II. DEN NYE FILOSOFISKE S YST EM VITENS KAP
Når selvstendigheten har substansiel form, taler vi om en
individualitet. Med sin monadelære er Leibniz blitt en
målsmann for den individualistiske opfatning av tilværet. Den
evige bevegetendens, som lønlig arbeider i hver ting og som
representerer den store forandringens lov, driver i retning av
individualistiske strukturer. Ikke to blad i naturen er lik
hverandre. Forskjellig som monadene er i ham og hått, er
de utrustet med ulike kraft. Et kjennemerke på substansen
er at den virker. Virker hvorledes? For å rede ut denne sak
tyr L. til analogimetoden. Gruntoet hos monadene må en
søke i analogi med det som møter en i den menneskelige sjel.
I det sjelelige er det avgjørende en selvpåvirkning gjennem
tenkning. Efter samme modell er monadene bygget. De er
ulik hverandre just i den forskjellige måte de tenker på. Leibniz
er intellektualist. Gruntoet i tilværet åpenbarer sig i tanken.
Men tankene da, hvad skiller de sig fra hverandre i? I at de
begreper som tenkes er ulike klare og tydelige; somme
fullstendige, andre ikke; somme laget middelbart, andre direkte
ved intuisjon. Der en medfødt forstand arbeider, opfatter en
tingene slik de objektivt er. Om en type med begreper kan
det sies at de står frem med nødvendighet. Det er slike som
det tilværende, substans, identitet, det sanne og gode.
Standpunktet hos Leibniz er spiritualistisk og apriorisk. Overfor
Lockes lære om erfaringen fremhever han, at det skyldes indre
anlegg i sjelen, at overhode erfaring blir av: Det er intet i
forstanden som ikke har været i sansningen, på ett nær, nemlig
forstanden selv (Nihil est in intellectu, quod non fuerit in
sensu, nisi ipse intellectus).
Den leibnizske metafysik topper sig, som ventelig, i en
lære om guddommen. Gud er første og øverste monade i
verdenssystemet. De andre monader er fremgått av ham, ordnet
i trin. Om ham vet L. å oplyse, at han bare har adækvate
tanker og opfatter alt intuitivt. Så kommer vesener med
ringere tankeutrustning, menneskene og dyrene, med legemer
som er et sammensatt mangfold av monader. På laveste trin
står plantenes og mineralenes rike. Leibniz taler her om
blundende monader. Så stor skil det er på monadene, er hver av
dem en liten verden for sig. Det hele univers speiler sitt
inhold i dem. Hver monade gir da et sådant billede som svarer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
