Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - IV. Oplysningsfilosofien - 2. Filosofien i Frankrike i oplysningstiden. De Montesquieu, Voltaire, Jean Jaques Rousseau, Condillac, La Mettrie, Helvetius, Holbach
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
68
iv. oplysningsfilosofien
på en revolusjonær individualitet. Samme trekk er kanskje
det mest fremtredende hos Jean Jacques Rousseau (1712—1778).
Personlig skulde han, med sin følsomme innadvendte natur
helst villet gjemme sig av i sine drømmer. Men når han så,
hvorledes folkets lærere hadde tuklet med livets dype
spørsmål, kunde han ikke dy sig for å snakke fra. Han blev
forfatter og som sådan en av de sjeldne; få har nådd bedre frem
med sine ord. Sin virksomhet som skribent åpnet han med
de berømte avhandlinger — svar på akademiske prisopgaver —
det ene fra 1749: «Om fornyelsen av vitenskapene og kunsten
har hjulpet til å skape renere seder», og en neste, fire år senere:
«En undersøkelse om ophavet og grunlaget til ulikheten blandt
menneskene». Av de verker han skrev senere må særlig tre
nevnes: 1) La nouvelle Héloise, et arbeide til kjærlighetens
pris, Emile, om den ideale opdragelse og den såkalte naturlige
religion (den savoiske vikars trosbekjennelse), og 3) Du Contrat
social, deri R. utvikler sin rettsfilosofiske teori. I noen tid
arbeidet Rousseau også med på den franske ensyklopedi, men
kom snart fra det. De rent intellektuelle mål utgiverne hadde
satt sig, pekte i ånnen retning enn de idealer han gikk og grunnet
på. For Rousseau var personligheten det brenpunkt som alle
filosofiske verdier samlet sig i. Det personlige tar fatt der det
rene stoff slutter. «Stoffet» er gitt dels i den livløse natur, dels
i historien. R. gjør ikke noe med naturvitenskapen; den fikk
ikke ta op tiden for ham. Og det bød ham imot å se, hvad
makt historien hadde over sinnene. Som senere Nietzsche
påstod han, at historien ga en mest gagnløse ting å dras med;
at det var lite råd med å hente sig veiledning fra det hold.
Å gå i sig selv, akte på sin individuelle natur var det eneste
som lønnet sig. Kulturen var en utarting; eneste boteråd
overfor dens vådeverk var å søke tilbake til naturen. R. vil
ikke just ha tryllet frem igjen de primitive forhold blandt
menneskene; men han priser tilstandene, før livet er blitt
overgrodd av konvensjonel tvang og skjemmet ved overforfinelse
av enhver sort. Slik som menneskene nu har stelt sig, spiller
de lykken for sig selv. Det tragiske ved saken er, at det så
godt kunde være på ånnen måte. Av art er mennesket
igrunnen godt. Likesom naturen altid er uskyldig, altid
skjøn. Det er livet sammen med de andre som forderver
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
