Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - V. Nytidens filosofi - 1. Immanuel Kant. Hans holdning overfor de filosofiske problemer i tiden. Utviklingsgang og kritiske grunsyn. Teori om moralen og om dømmeevnen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
80
vi. nutidens filosofi
hode også utenfor denne verden, ikke mulig å tenke sig noe
som uten inskrenkning kunde holdes for godt uten alene en
god vilje. Det er noe svært uttenkt som her blev satt frem
som etisk grunsetning. Når kan noe kalles godt? Når det er
gjort fordi det var plikt, fordi en høiaktet sedelighetens bud.
Det først gir moral. Med en lære som denne måtte man nenne
å føre op en kunstig motsetning mellem plikten og det som
et fritt menneske, helt naturlig, er glad ved å gjøre. Kjent
er de spottende ord hos Schiller over en moralisme av den
typen: Han hadde hug til å gjøre noe godt mot sine venner,
men han må vedgå, han vilde selv ha glede av å gjøre
det. Hvordan skal han så bære sig ad? «Du musst suchen
sie zu verachten, und mit Abscheu alsdann tun was die Pflicht
dir gebeut.»
Hvad har så plikten til inhold? Den store verdi i tilværet
er mennesket. Det personlige islett gir, som vi hørte, hos Kant
moralen dens karakter. Til det svarer, at det fornemste mål
for moralsk gjerning er personligheter. Hensynet til dem er
hellig. Sedelighetens lov kan Kant derfor gi efternevnte form:
(j Gjør det du gjør slik, at du til hver tid bruker
menneskeligheten i din egen og i hver annens person som mål, aldri som
middel.
d. Kants kritik blev ført tilende med en undersøkelse
over et åndsanlegg, som i menneskesjelen hadde sin plass
mellem forstanden og fornuften eller viljen; det er
dømme-evnen. Kant behandler den i sitt tredje hovedverk: Kritik
der Urteilskraft. Også i dømmeevnen finner han noe
subjektivt skapende, noe apriorisk. Den fører oss til grensen for
vår teoretiske og vår praktiske insikt. Vår dømmeevne peker
i retning av, at de teoretiske motsetninger som tanken stanser
op ved, må jevnes ut. Det må være et mulig samsvar mellem
fenomenene og det Kant kaller den intellegible verden. Mot
det mål peker visse dommer i estetiken om det skjønne og
ophøiede; dertil noen intrykk en vinner ved å se nøie på livet,
intrykk av biologisk art. Det begrep som møter oss her er det
hensiktsmessige. Det subjektivt hensiktsmessige er det skjønne.
Når gjelder noe som skjønt? Når vi merker en harmoni mellem
sjelskreftene som sysler med emnet. Inbilningskraften, som er
kommen på gang med sanseintrykket, arbeider sammen med
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
