Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
132
Fiskerjænten
andelig tilgir du mig!« — »Nu kan jeg hvad det skal
være! Petra, ælsker du ikke Ødegård?« — »Gud,
Signe!« — »Petra! det har jeg trodd fra første dag .. og
jeg har trodd at han nu aandelig var kommet for at....
alt hvad jeg i halvtredje år har tænkt og gjort for eder,
har været med det for øje, og far har trodd det samme;
han har nu visst også talt med Ødegård derom.« —
»Men Signe —!« — »Hyss!« hun la hånden for hennes
munn og løp: der var nogen som kallte på henne: man
skulde til aftensbordet.
Dette var dækket med vin, fordi provsten hadde
været borte fra middagen. Men provsten, som den hele
tid hadde været meget alvorlig og meget stille, sat ænnu.
som om ingen var tilstede, like til man var ved at rejse
sig. Da banket han på glasset og sa: »Jeg har en
forlovelse at kungjøre!« — Alle så mot de unge piker som
sat sammen, og disse visste begge ikke om de skulde
falle av stolen eller bli sittende.
»Jeg har en forlovelse at kungjøre,« tok provsten op
igjæn, som hadde han svært for at komme i gang. »Jeg
vil vedstå at den fra først av ikke har været mig kjær:«
— alle gjæster så på Ødegård med høj forbauselse: den
blev uten grænse, da han sat rolig og så på provsten.
»Jeg tænkte, oprigtig talt, at han ikke var henne
værdig.« — Gjæsterne blev her så unselige at ingen længer
turde se op. og da pikerne længst ikke hadde våget
det, hadde provsten bare et eneste ansigt at tale til,
det var Ødegårds, der imidlertid nød den lykkeligste
ro. »Men nu.« fortsatte provsten, »nu, da jeg har lært
ham nøjere at kjænne, nu er det ændt med, at jeg vet
ikke om hun er ham værdig, så stor er han blit
mig, ti det er kunsten, scenens store kunst, og hans
forlovede er Petra, min plejedatter, mit kjære barn;
måtte det gå eder godt sammen f Jeg bæver ved det, men
hvad der hører sammen, skal også sammen. Gud være
med dig, min datter!« Hun var i et nu over gulvet
og-ved hans bryst.
Da ingen av dem mere satte sig, gik naturligvis det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>