Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
162
— Det er nok du som har forandret dig mer
enn han, sa hun og så på den fyldige barmen,
det hete, mørklagde ansiktet og den svulmende
munnen.
— E er som e er ... og som e ha vore, sa
Ane, trossig i røst og miner, og så prestfrua
rett i øinene.
Plutselig brast det ut av henne, mest som en
stønning:
— E tål kje ’n tek i me. Dæ er kje manns
makt i ’n.
— Manns makt! Manns makt! sa den gamle
og dirret av harm i mælet:
— Tror du der var så megen mannsmakt i
min mann de siste årene? Men jeg tok da ikke
hjertet mitt fra ham for det.
Der gled et knapt merkbart erindringens smil
over ansiktet på Ane. Men hun sa ikke
noget.
Prestfrua for en gang over pannen og øinene
sine med hånden, bøide så hodet, og satt lenge
og så ned for sig. Så løftet hun igjen hodet og
sa, og det lød som et sukk av sorg:
— Du er altså likeglad om hvor han er
mannn din?
— Han kjem vel att, sa Ane, sorgløs.
Den gamle begynte å dirre i alle lemmer
Likesælheten hos Ane fikk det til å koke i
hennes hissige sinn. Hun for op, som om hun
var stukket:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
