Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XII
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
174
Ane stod en stund og så på henne, likesom
rådløs og hjelpeløs av medynk.
Så var det som om hele hennes vesen for*
andret sig. Trekkene i det opsvulmete, posete
ansikt skiftet, som om en iskold styrt var rislet
over det. Hun blev fast i kinnene, og øinene
klare og fulle av mild styrke.
Og da hun strøk søsteren over håret og talte
til henne, løftet Elen Anna hodet og lyttet efter
klangen i Anes stemme. Den var så trygg, og
så harmløs blid, som hun ikke mintes å ha hørt
den siden de var små jenter.
— Dæ ska kje hend hverken de eller bane
nokko som ondt er, sa Ane:
— Du kan tru me, sa hun.
Og litt efter, da Elen Anna satt og så på
henne med store spørrende øine og ikke gråt
mere:
— E ska hjølp de å va mor for dæ bane:
— E har kje nokko anna, å va mor for, la
hun til.
Og en flake av mildt tungsinn seg over det
sterke, brune ansiktet hennes.
— Ho ska få dæ som ei prinsessa, den lille
tøtta, sa hun og strøk med den ene hand gjen*
nem luften, over det sovende barnet i vuggen.
Elen Anna smilte.
Og plutselig lenet hun hodet sitt inntil den
fyldige barmen på Ane og lukket et kort nu
øinene og lå slik, med en følelse som når hun
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
