Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVII
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
204
det vesle kjøretøi, med et lite føl for, og på de
fine barna som satt der så pyntet som skulde
de i kirke.
Den lille vognen rullet videre. Men lenge
efter at den var blitt borte, stod kvinnfolk og
unger og stirret efter den, som om et syn fra
en annen verden var fart forbi dem, enda de
hadde sett den samme giggen hver dag hele
sommeren.
Det blev lenge å vente. Johan kom ikke.
Så var det nogen som kom nedover og sa, at
de hadde møtt Johan på veien opover mot Ros*
vold.
— Han hadde ikke svart, da de hilste, sa de.
— Og han så ut, som om han gikk i sin egen
begravelse. Hadde de ikke kjenfn bedre enn
så, vilde de trodd ’n var full, sa de:
— Slik han gikk og rava!
Da seg der som en stor tyngsel over hver
sjel i klyngen.
— Hadde Johan mattet stenge, var det gått
utfor med Johan Anthonsen og nu, da visste
de ikke sin arme råd. Hvor skulde de da ta
det fra, det de trengte til å leve av, til vinteren
kom og mannfølkene kunde få hyre til Lofoten,
og kanskje få forskudd på hyren.
Tunge i sinnet, og med tunge sigende skritt
skiltes de, og seg hjemover til stuene sine.
Men nogen av dem stanset da de kom til den
åpne plass, der Ane hadde sin bu. De stod litt.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
