- Project Runeberg -  Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893-1896 / Første del /
258

(1897) [MARC] Author: Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

258

FRAM OVER POLHAVET.

storkarer med i følget. Vi krabbed os frem gjennem
skruisen. «Kom liid, Bentsen, med løgta! Tro det
ikke er no’e spor her?» Bentsen kom, og vi lyste
ned på nogen fordybninger i sneen — bjørneslag, det
var sikkert nok; men bare efter den samme vesle
tassen. «Se her har svinet drad en hund efter sig!»
Vi kunde se veien og blodsporet bortimellem
kossene i løgteskinnet. Til slut nådde vi frem til
hundene. Men der var heller ikke andre slag at tinde
end små, som alle kunde stamme fra samme karen.
«Johansens ven» så ilde ud ved løgteskinnet. Kjød
og skind og indvolde var væk; fra bogen og bagover
til agterenden så en bare rygraden og nogen
ribbens-stumper. Det var synd på den prægtige sterke
hunden at den skulde ende slig. Den hadde bare én
feil, den var folkevond; særlig tålte den ikke
Johansen, men gjødde og viste tænder bare han kom på
dækket eller gik i dørene; om han så sad helt oppe
i tønden og plystred nu i vintermørket, så svarte
«Svarten» med et hyl af sinne langt ude på isen.
Johansen bøied sig ned over levningerne med løgten.

— «Er De glad, Johansen, nu Deres uven er ude af
verden?» — «Nei, jeg er bedrøvet.» — «Hvorfor det?»

— «Jo fordi vi ikke blev venner før han døde.» —
Flere bjørneslag fandt vi ikke, og tog så hundene på
nakken og drog hjemover. På veien spurte jeg Peder
hvordan det egentlig gik til med ham og bjørnen.
«Ja, ser du, då æg kom mæ løgta, så såg vi eit par
bloddråppa mæ s valkelem men; men dæ kunde nå
snart ha vorre ein hond som hadde skorre sæg. På
isen utmæ svalkelemmen såg vi slag etter bjønn; så
strauk vi vestover, og heile bikkjeflokken mæ, ser du,

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 02:56:15 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/frampolhav/1/0292.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free