- Project Runeberg -  Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893-1896 / Anden del /
279

(1897) [MARC] Author: Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

I VINTERHI.

279

det er civilisationen båret seierrig ud over jorden —
til sommeren skal det bære os hjem.»

«Torsdag den 19de december, -f- 28,5°. Det er
blit koldt igjen nu, og surt at være ude; men hvad
gjør så det? Her inde har vi det godt og lunt, og
vi behøver ikke at være mer i fri luft end vi selv har
lyst til. Alt vort udearbeide er jo at hente ind noget
fersk og salt is et par ganger om ugen, kjød og spæk
en gang imellem, og så et skind til tørk under taget
en sjelden gang. Og så nærmer julen sig, glædens
tid. Nu har alle mennesker det travelt der hjemme,
og ved knapt hvordan de skal få tiden til at strække
til; men her er ingen travelhed, det gjælder bare at
få tiden til at gå. Sove, sove!–Kjødgryden
surrer koselig over peisen; jeg sidder her og venter på
frokosten og stirrer ind i de flagrende flammer, og
tankerne farer så vide. Hvad er det for en underlig
magt ved ilden og lyset, at al skabning søger den,
lige fra den første levende slimklump i havet til det
flakkende menneskebarn? Uvilkårlig fanger disse
slikkende ildtunger blikket, en må følge deres spil,
som kunde en der læse sin skjæbne, og imens drar
minderne forbi i broget følge. Hvad er så savn, hvad
er nuet? Glemme det, glemme sig selv — en har
evnen til at mindes alt som var skjønt, og så vente
på sommeren .... Ved lampeskinnet sidder hun i
vinterkvelden og syr. Ved siden står en liden jentunge
med blå øine og gult hår, og steller med en dukke.
Hun ser ømt på barnet og stryger det over håret;
øinene blir fugtige, og tunge tårer falder på tøiet–»

«Her ved siden ligger Johansen og sover; han
smiler i søvne. Stakkars gut, nu er han vist hjemme

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 02:56:38 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/frampolhav/2/0315.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free