Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fortuna. En havnehistorie - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
IL.
Jeg skulde mer enn gjerne gitt avkall på den sør-
gelige anledning til å lære havnens kapteiner å kjenne.
Imidlertid gav ljeg mig på vei til kirkegården. Vi stod
i fokk om den vesle graven, barhodet, 1 mørke klær.
Enkelte av mennene hadde noe over sig som minte
om svunne dagers skippere, de ekte sjøulver, typer
som nu dør ut. De var alle sterkt beveget. Kan
hende var det fordi de hadde mindre «levemåte»
enn den nye generasjon. Tok man den gamle sjøulv
ut av hans rette element, var han en enkel og senti-
mental skapning. Jeg så på en av dem, som stod
på den andre siden av graven. Han felte tårer. De
silret nedover hans værbitte fjes, som regndråper over
en gammel knudret mur. Senere hørte jeg at mannen
var en hardhaus som gikk for å være alle sjøfolks
skrekk, en gammel ungkar som hadde pløid de store
hav helt fra sin tidligste ungdom og bare kjente
kvinner og barn av utseende. Var det kanskje de
tapte muligheter han felte disse tårer over? Var det den
ensomme manns misunnelse, hans gåtefulle skinn-
syke over en sorg han aldri skulde kjenne? Menne-
sket, og kanskje nettop sjømannen, er en lunefull
skapning — evig og alltid de tapte chancers slave.
Han gjorde mig skamfull. For selv var jeg meget
forherdet. Jeg felte ingen tårer. Jeg var så uhyggelig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
