Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fortuna. En havnehistorie - VI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
VE
Begge deler hadde i ett og alt svart til mine følelser.
Jeg stirret på døren og nølte et øieblikk, men gjorde
til slutt ingen av delene. En sjette sans — skyld-
følelse kan hende — den følelse som alltid varsler
for sent, fikk mig ul å vende hodet, og det gikk op
for mig at slutten på optrinet kanskje kom til å bli
minst like stormende som begynnelsen. Jacobus stod
i døren til spisesalen. Hvor lenge han hadde stått
der, var det umulig å si, men jeg husket min kamp
med datteren, og det slo mig at han kanskje hadde
bivånet det hele fra først til sist. Skjønt det forekom
mig nesten utrolig. Kan hende hadde piken hørt
ham og kommet sig vekk i tide?
Han trådte ut på verandaen rolig som alltid, med
tunge øine og tett lukkede leper. Hvor lik hans
datter var ham! De lange egyptiske øinene og den
lave pannen som lignet en tanketom gudinnes, hadde
hun efter moren, men resten av ansiktet, de vakre
linjene, den runde haken, munnen — alt det var
farens, finere, mere fullendt, mere uttrykksfullt.
Hans tykke hånd grep tungt om ryggen av den
nærmeste stolen, og jeg tenkte et øieblikk at et smadret
hode høist sannsynlig kom til å bli slutten på det
hele. Jeg kjente mig ytterst ydmyket. I ethvert
ulfelle vilde det bli en forferdelig skandale. Den var
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
