Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Under Koh-Ring. En episode fra kysten - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
137
Han nikket og hvisket alvorlig:
«Mannen fortalte Dem at han knapt våget gi
den ordren.»
Jeg forstod han siktet til fokken som reddet skuten.
«Ja. Han var redd den skulde gå over bord.»
«Jeg kan forsikre Dem, han gav ingen ordre.
Kan hende han tror han gjorde det, men han gav
den ikke. Han stod ved siden av mig på kanten
av hytten efter at stormerseseilet røk overbord, og
Jamret om at det var det siste håpet vi hadde. Rett
og slett jamret og ingen ting mer — med svarte
natten i vente. Å høre ens skipper stå og klynke
på den måten, i slikt vær, var nok til å få hvem
som helst til å gå fra sans og samling. Det gjorde
mig desperat til slutt, og jeg tenkte jeg fikk forsøke
det på egen hånd. Jeg gikk i fra ham kokende av
sinne... Men hvorfor snakke. De skjønner det...
Tror De jeg hadde fått noen av folkene med på job-
ben om jeg ikke hadde vært rasende? Å nei. Båts-
mannen? Kanskje. Det var ikke svær sjø, det var
sjø som var det skjære vanvidd. Jeg kan tenke mig
at verdens ende vil bli noe lignende, og en mann
kan kanskje være modig nok til å se det komme og
så være ferdig med det, men å ha det for øinene dag
efter dag... Jeg klandrer ingen, jeg var ikke stort
bedre selv. Men det at jeg var styrmann ombord —.»
«Jeg skjønner så godt,» forsikret jeg alvorlig. Han
var utmast av å hviske, jeg kunde høre ham puste
tungt. Det var alt sammen meget enkelt. Den
samme anspente styrke som hadde gitt fire og tyve
mann en siste chance, hadde ved et slags tilbakeslag
knust en oprørsk, uverdig skapning.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
