Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Freya fra de syv øer. En fortelling om grunt vann - IV
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
198
til venstre og skaffet sig derved et godt nok bevis
for at de «holdt det gående» — et bevis så uforenlig
med Nelsons forsikringer, at blodet steg til hodet
på ham, og han ravet. To hvite skikkelser var
tydelige å se imot lyset, og de stod i en stilling som
ikke var til å misforstå. Freya hadde lagt armene
om Jaspers hals, og ansiktene var så nær hinannen
at det bare kunde bety én ting. Heemskirk gikk
videre, halvkvalt af de forbannelser som steg op I
strupen på ham; ute på vestverandaen snublet han
blindt imot en stol, og falt over ende i en annen stol
som om benene var slått vekk under ham. Han hadde
alt for lenge gitt sig over til den vanen å tenke på
Freya som noget som hørte ham til. «Så det er
slik du trakterer dem som besøker dig — din...»
tenkte han; han var så forarget at han ikke kunde
finne noen betegnelse som var tilstrekkelig ned-
settende.
Freya vred sig litt fra Jasper og kastet hodet til-
bake.
«Det kom noen inn,» hvisket hun. Jasper holdt
henne fast trykket til brystet og sa likegyldig: «Det er
vel din far.»
Freya prøvde å komme fra ham, men hun hadde
ikke hjerte til å skyve ham fra sig for alvor.
«Jeg tror, det er Heemskirk» åndet hun ut.
Navnet forstyrret den stille henrykkelse hvori
han stod og så henne i øinene. Han smilte svakt.
«Det asenet river bestandig sjømerkene mine ned
utenfor elven», mumlet han. Han forbandt ikke noen
annen mening med Heemskirks tilværelse; men
Freya spurte sig selv, om løitnanten hadde sett dem.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
