22 Som herren er, følger ham svennene, sier et gam- melt ordsprog. Det er mulig at dette ellers er sant: men det var ikke sant hvad mannskapet på «Lord Nelson» angikk. Mens stormen raste, og skibet for frem i et farlig farvann, drakk kapteinen sig druk- ken og sovnet, mens mannskapet våket. Misnøien ombord var stor, men styrmannen var en utmerket sjømann, og var avholdt av mannskapet: dette var det eneste som hin natt forhindret oprør og hvad dermed følger, når lidenskapene først er sluppet løs. Styrmannen trodde fullt og fast at vi lå i en meget farlig kurs, men han turde ikke like mot kapteinens befaling forandre den: men det var en skrekkelig natt full av angst og hårdt arbeide. Klokken fire kom kapteinen på dekket: styrman- nen gikk ned og påla mig å holde skarpt utkikk. Han hadde ikke vært lenge borte, før jeg hørte en hul lyd som av en brenning. Jeg lyttet. Lyden kom kun nu og da; men den blev mer og mer tydelig, og var ikke til å ta feil av. «Kaptein, vi er nær kysten,» utbrøt jeg. .«Sludder!» svarte han på sin sedvanlige høflige måte. «Hvordan faller De på det?» «Hører De?» svarte jeg. Vi lyttet. Da lot atter den hule, tordnende lyd sig høre. «Jeg hører brenningen her like forut,» sa fransk- mannen. «Jeg også,» tilføiet styrmannen, som ikke hadde kunnet sove, og atter var kommet op på dekket. «Alle mann op.» brølte kapteinen. «Tørn ut alle mann! Klar til å vende. Baut skib.» Denne manøvre, som går så godt og hurtig på et velbemannet fartøi, gikk hos oss kun sakte og med ytterste anstrengelse. Endelig var det da gjort. Alt kom nu an på å komme bort fra den rekke av bren- ninger som lå foran oss. Det blev satt flere seil til, men dette var vanskelig med så lite mannskap.