44 den annen side, og kanskje var fjellet like bratt også langt bortover kysten på det annet land. Da jeg gikk omkring fjellpynten på min ø, opdaget jeg at det var en smal strimmel strand langs den overhengende fjell- vegg. Jeg fulgte denne, og kom på den måte til bun- nen av kløften. Jeg gikk så langt at jeg hadde det store tre like over mig. Jeg kunde se grenene på det strekke sig utover avgrunnen, og det så ut som om de nådde like over til den annen side. Det falt mig inn at jeg kanskje ved å klatre ut på en gren og gjøre fast et taug der kunde komme over. Det vilde være et gruopvekkende og farlig foretagende å henge der over en gapende avgrunn; men jeg var ikke redd for høi- den. Jeg hadde vært altfor vant til å klatre i master og taug til å være svimmel. Som jeg stod og stirret opover den bratte fjellvegg, så jeg et mørkt hull langt oppe. Det måtte være en hule. Det syntes å være mulig å komme derop, og jeg besluttet mig til å forsøke. Det var en møisom- melig gang, besværlig og farefull; ti det fotfeste jeg kunde finne var lite, og under mig hadde jeg sjøen full av haier. Men endelig kom jeg da op, og stod ved inngangen til en hule. Det var mørkt og kvalmt og uhyggelig. Da jeg hadde vært der en tid, og vennet mitt øie til dunkelheten, så jeg dog noget, og våvet mig lenger inn. Hulen strakte sig langt i inn 1 fjellet. Jeg var ikke meget lysten på å gå langt inn. Jeg hadde vel gått en tyve skritt inn 1 hulen, "da j jeg blev grepet av en kvelende følelse og atter vendte mig mot inngangen. Jeg gikk frem til lyset. Det gikk mig koldt nedover ryggen, jeg syntes alskens fele ting var like i helene på mig. Det var ikke mange skritt som skilte mig fra lyset og utenverdenen, men jeg blev stående lamslått av skrekk; ti hvad lå der vel på hulens gulv uten — hjerneskallen av et menneske. Jeg utstøtte et gjennemtrengende skrik, og hoppet som en rasende over de fryktelige efterladenskaper av et