47 stranden og stod endelig ved Kapp Håp, som jeg før hadde døpt den fjellpynt hvor vannet fra sjøen skar sig inn mellem de to land. Atter var jeg frelst og fri! låkon blåser på klapphorn. Jeg følte solens velsignede innflytelse på mine for- frosne og trette lemmer, og med velværet fulgte en levende følelse av takknemlighet mot ham som i denne skrekkelige natt hadde holdt sin hånd over mig tross min uverdighet. På mine knær takket jeg ham for hans nådige beskyttelse.