49 sterk at jeg kunde tenke på å arbeide for fremtiden og ikke for dagen alene, hadde jeg lært å blåse nogen enkle melodier. Sykdommen hadde bragt mig til eftertanke. Jeg forstod at jeg måtte arbeide for fremtiden, at jeg måtte slå alt håp om en snarlig frelse av tankene. Da jeg derfor en dag hadde vært så heldig å drepe en mindre skilpadde, stekte jeg dens kjøtt, forsynte mig med stekt fisk og ristete østers, og drog atter hen til det store tre; ti over fjellgapet måtte jeg. Under min sygdom var ilden gått ut, men jeg hadde fått gjort op en ny, og bar atter ild optil treet. Og så tok jeg med så meget av taugverket som jeg kunde bære. — Håkon Håkonson