55 søkte alt så godt omstendighetene tillot det, men jeg fant bare sølvkar. Hvad det var i kistene, fikk jeg ikke vite, for de var låst. Her hadde vært folk før! Jeg var ikke så overtroisk at jeg festet lit til historier om troll og bergkonger. Dette var virkelighet. Disse saker stod innerst i den lille sidehule, og da jeg hadde sett mig om i den, tok jeg med mig den store bolle og et par kanner, og gikk atter ut i den store hule. Jeg kastet et blikk innover og tenkte på å fortsette min vandring lenger inn, men lyset skinnet mig så mildt imøte fra hulens åpning, jeg måtte atter ut i dagen. Ved det klare dagslys så jeg at det virkelig var en sølvbolle og sølvkanner jeg hadde funnet. Hvad skulde jeg med dem? Hvor meget heller hadde jeg ikke sett at de hadde vært av jern! Til å bære vann 1 var de imidlertid gode, og jeg kunde vel også koke i bollen. Den var ikke ren; jeg gikk ned til vannet og skuret og vasket den. Det vilde bli en prektig gryte. Jeg tok skallet av den store krabbe, la et par stykker av den i bollen, fylte den med vann og satte den på nogen stener over ilden. Nu skulde jeg da virkelig få et ordentlig kokt måltid. Og det kokt i en sølvgryte! Det var virkelig å slite silke av armod. Krabbesuppen som jeg var så heldig å kunne salte, smakte utmerket og gav mig kraft og mod til atter å gå inn 1 hulen på opdagelse. Jeg tenkte nu hverken på hjerneskallen, på flaggermusene eller noget annet, men kun på kassene jeg hadde funnet. Hvorledes skulde jeg få dem op? Jeg hadde bare min kølle, min lille kniv og stener. Hvor meget savnet jeg ikke atter min tollekniv. Jeg løftet på kistene. Det var fire, og de tre var så tunge at jeg ikke kunde røre dem; den fjerde derimot kunde jeg løfte og trekke. Den be- sluttet jeg å trekke med mig ut. Men først måtte jeg forsøke å få op de andre. Jeg begynte med å spikke med kniven. Det gikk meget langsomt og altfor langsomt for min utålmodig-