79 leoparden snuse ved inngangen. Den pustet og snuste, de små pep og skrek. Og mørkt var det. Den gamle leopard gikk rundt treet; jeg kunde høre hvorledes den snuste op til hullet oppe på stammen, så kom den atter tilbake til sin vante inngang og — — — begynte å grave. Jeg lot den grave. Jeg kunde visstnok ha sendt den en kule, men det vilde ha vært aldeles i blinde, og jeg hadde hverken kuler eller krutt å gi bort. På denne måte fortsattes gravningen og skrikene vel en times tid. Da tittet månen frem, det blev lysere og lysere, og nu og da fikk jeg et glimt av leoparden. Jeg kunde i ro og mak oppebie den tid da det vilde være beleilig for mig å angripe den. Når den hadde gravet sig litt lengere inn, kunde jeg drepe den med min kniv elier mitt sverd. Det vilde ikke være hensiktsmessig å la den komme fra dette med livet; for da kunde jeg jo aldri være sikker for dens besøk. Da det derfor blev så lyst at Jeg kunde være sikker på å treffe den, tok jeg en gren tlside for å få plass til armen. Den fikk øie på mig, gren og viste tenner og vilde storme løs, men hullet var for lite. Jeg møtte den med mitt gode sverd og gav den et stikk som bragte den til å fare tilbake. Jeg var redd for at den skulde rømme og bli ennu farligere for eftertiden. Jeg grep derfor en av ungene som begynte å skrike. Straks kom den gamle leopard hen til hullet. Den fikk et nytt støt, og det var av- gjørende, for den blev liggende. Den gispet og sparket nogen ganger, så blev den rolig. Men ungene blev ennu mer urolige, så man vil forstå jeg ikke sov stort den natt. Jeg var oppe med solen og krøp ut. Ved roten av treet lå ennu et dødt dyr, det var en ung gjet, som leoparden hadde bragt med hjem. Den hadde formo- dentlig vært ute for å skaffe mat til familjen, men da den kom tilbake, fant den sin make død og mig inne