109 Jeg næret ikke overdrevne forventninger om dens sjø- dyktighet. Jeg behøvde ikke mast, for jeg hadde ikke noget seil; men jeg fikk på en måte laget årer av et par unge trær. Flåten fløt høit på vannet og hadde me- get større bærekraft enn der trengtes for å holde mig oppe; men hvordan det vilde gå mig når jeg kom ut av den stille bukt hvor flåten blev bygget, hadde jeg ikke noget begrep op, men så meget forsto jeg at det vilde bli en farefull ferd — kanskje min siste. Man kan si at det var uforstann å våge sig ut med så dårlige saker, men jeg tror snarere at det var viking- blodet, som vi norske sjømenn alltid roser oss av å ha i våre årer, der bragte mig til med godt mot en morgen å drive ut av bukten med ebben og ut mot det uhyre hav, som for mine øine ikke syntes å ha nogen grense. Flåten gled sakte ut forbi pynten av viken og hen mellem de holmer og skjær som beskyttet øen mot oceanets lange, rullende, mektige bølgeslag. På begge sider av flåten hadde jeg gjort nogen slags tollegan- ger, slik at flåten gikk med det ene hjørne foran når jeg halte dyktig i årene. Og jeg rodde av all kraft, for veien til vraket var lenger enn jeg oprindelig hadde tenkt, og jeg vilde gjerne unngå den brennende solhete som man på en stille dag alltid har på den del av jorden. En lang tid gikk alt godt, og skroget av fartøiet viste sig alt meget tydeligere, da jeg plutselig like i nærheten av flåten fikk øie på en hais trekantede ryggfinne. Å flykte var umulig, jeg måtte opta kam- pen med denne rasende menneskeeter. Jeg visste at et slag av haiens kraftige hale, vilde bringe min svake flåte til å kantre, og da var jeg fortapt. Et øieblikk var jeg som lammet av skrekk, men den bydende nødvendighet gav mig kraft til å handle. Årene var unyttige som våben; jeg måtte forsøke om ikke et