Tn$ Jeg var ikke overtroisk; men alle de tanker og minner som atter dukker op i mig, og den overhen- gende livsfare, hvori j jeg den dag hadde svevet, holdt mig lenge våken. Da jeg endelig sovnet, for jeg atter og atter op i forskrekkelse over lyd som jeg hørte eller trodde å høre, og over syner som gikk forbi min heftig bevegede sjel. Endelig ut på morgensiden falt jeg i en sund søvn, og solen stod høit da ; jeg begynte mitt arbeide på flåten. Jeg blev ombord to, tre hele dager, innen jeg syn- tes min flåte var så sterk at jeg turde våge mig ut med den. Uaktet den just ikke vilde bli hurtigsei- lende, følte jeg mig da viss på at den sikkert og lett vilde føre mig tillands; ti ombord fant jeg seil nok, og når jeg benyttet strøm og vinn, vilde jeg slippe å ro. Det jeg ønsket å ta med, skulde jeg altså nu bringe ned på flåten. Først og fremst var det tøm- mermannens redskapskiste, så min egen kiste, mine bøker ikke å forglemme, Marys lille kuffert og de øvrige saker, en god del proviant og deriblant de lekre saker fra kapteinens kahytt, køieklær, karter og skibsinstrumenter, de bøker og brev jeg hadde funnet ombord og endelig nogen geværer og nogen små krutt-tønner. Da dette var bragt ned, var min flåte fulllastet; vilde jeg ha flere ting, måtte jeg gjøre en reise til. Jeg blev ikke angrepet av haiene på hjem- veien, og følte mig så sikker på min store om enn klossete farkost, at jeg næsten beklaget at jeg ikke fikk «nledning tl å å hevne mig på disse udyr, som hadde voldt mig så megen skrekk. Jeg landet i bukten ved min have 1 god behold, og siden hadde jeg flere dages arbeide med å bringe mine saker iland. Det var bare den minste del av det som jeg bragte over fjellryggen og inn i mitt hus; ti frykten for å bli angrepet av de ville satt ennu i mig. Derfor vilde jeg ikke ha alle mine nyttige ting på et sted, idet jeg tenkte at selv om mine fetider erobret f. eks. mitt hustre, så vilde