122 nogen trykte blader i et sprog jeg ikke kjente. Bak i boken var det heftet inn flere blader som var be- skrevet i det samme sprog. Der var ingen spor efter at hytten hadde vært besøkt, heller ikke hadde nogen berøvet hytten de eiendeler som hørte hjemme der, for det lille som var, fantes på sin plass; men hvor var hyttens beboer? Hadde han forlatt dette tarve- lige hjem for å søke sig et annet? og hvor var han nu? Kunde jeg vente å treffe ham, eller hadde han op- nådd, det jeg ikke syntes å skulde kunne opnå? Var han kommet bort fra øen? Omtrent slik tenkte jeg mens jeg undersøkte hytten. Jeg hadde en følelse som om jeg befant mig alene på en kirkegård. Jeg kunde sørge over at hyttens beboer var borte, og allikevel burde jeg heller ha vært glad over at han kanskje hadde undgått å leve i den samme ensomhet som jeg hadde levet i, og sannsynligvis vilde komme til å leve i. Efter dette var hytten intet tiltrekkende opholds- sted, og sørgmodig forlot jeg den på den lille flåte. Mine leoparder var nu så store at det meget ofte var vanskelig å tvinge dem til lydighet. De streifet vidt omkring og anrettet visst stor ødeleggelse blandt dyrene, men de trakk ikke ofte vilt hjem til mig. Jeg hadde alt i flere dager levet av de bjergede kjeks og av frukter som jeg fant underveis. Da jeg ikke kunde vente å få nogen hjelp av mine jagt- kamerater, måtte jeg selv sørge for mitt kjøkken. Ved en meget liten innsjø, hvor det tydelig viste sig at dyrene pleiet å drikke, la jeg mig derfor i bakhold om aftenen for kanskje å komme et eller annet mat- nyttig dyr på skudd. Det gikk en liten sti ned til vannet, omtrent som kreaturstiene i våre setermarker. Første gang jeg så en slik sti, trodde jeg at den førte til folk, men jeg opdaget snart at det var dyrene som i årenes løp hadde banet sig vei. Jeg la mig slik at vinden blåste fra stien til mig, forat dyrene ikke skulde veire mig. Det var en deilig måneskinnsaften,