139 Tidlig den følgende morgen var jeg ute for å se efter de ville, men de var borte. Jeg håpet at det uventede syn av raketter hadde satt dem i slik skrekk at de aldri mere vilde våge å komme tilbake. De anså formodentlig mig for å være en ildsprutende' drage, som hadde slukt Mary like for deres øine, og som på et hengende hår hadde drept deres høvding. Da jeg altså nu var befriet for frykten for at de ville skulde komme tilbake, begynte jeg å tenke på hvordan mitt hus og mitt husvesen måtte innrettes. Det var nemlig meget som måtte forandres nu da Mary skulde bo hos mig. Først og fremst måtte treet avdeles i værel- ser; men da det ikke gikk an å gjøre værelsene min- dre enn treets tversnitt, måtte jeg altså avdele det etasjevis. Da jeg kom tilbake til treet, var Mary også kom- met ut og vi blev foreløbig enige om å innskrenke oss til i passende høide å legge tak over første etasje; og når vi avdelte dette gulv med en tilstrekkelig høi vegg, vilde vi ha hvert vårt værelse ovenpå, og en felles stue nede ved jorden. Dette var et arbeide som straks burde settes iverk, hvis vi skulde komme til å leve behagelig; men innen jeg begynte, måtte jeg vise Mary haven og husdyrene. Efter å ha gjort dette, og mens jeg siden med hammer og spiker var ivrig sysselsatt med å gjøre istand avdelingen. inne 1 treet, fortalte Mary mig hvorledes det var gått henne og Jens efter forliset.