I$2 Lyset slo oss imøte, riktignok dunkelt og svakt imot ute under fri himmel, men allikevel over- raskende og nesten blendende efter en så lang under- jordisk vandring. Vi stod ennu inne 1 en hule, egentlig i en ny hule, men like ved føttene på oss skvulpet vannet inne fra havet, og gjennem en port i fjellet, som var dekket med trær og busker, strømmet lyset inn. Äpningen var stor nok til at lyset falt på den gule sandbund i det lille, underjordiske hav, som så plutselig åpen- baret sig for oss, og det oplyste svakt de vegger som omgav bukten. Det var ikke mulig å se hvor hulen munnet ut, og efter så lang gang under jorden, kunde vi heller ikke ha nogen mening om det; men da vi visste at åpningen var der, måtte det jo gå an å finne den igjen, og det besluttet jeg mig til å gjøre. Hulen hadde altså på denne måte tre utganger. Hjemturen gikk godt. Vi fant lanternen fremdeles brennende ved gangen og kom i god behold ut i dagens lys. Mary frydet sig i det herlige solskinn da hun kom ut, hoppet lett bortover broen, og snart satt vi ved et godt måltid inne i treet, som Mary forstod å gjøre så hjemlig og behagelig. Mens jeg den følgende morgen arbeidet på den flåte som skulde bringe oss over til Jens, kom Mary løpende til mig og fortalte i en blanding av engelsk og norsk at hun så et seil langt ute. Jeg hadde i den siste tid funnet mig så godt i opholdet på øen at jeg neppe hadde tenkt art et skib kunde komme og løse oss fra vårt ufrivillige fangenskap; men nu da jeg hørte at muligheten var nær, våknet atter min lengsel efter å komme tilbake til mine. Det var derfor med hast jeg sprang hjem for å hente kikkerten, og med skjelvende hånd jeg rettet den mot den lille prikk langt ute på havet. Det var virkelig et seil; men mere kunde ikke sees. Under- tiden forekom det mig som om det var to, det ene langt bakenfor det annet.